tuppenes worldtour

Tribute

2006-05-19T14:07:00.000+02:00

Jeg har akkurat vært på en lang tur. Det er fortsatt rart å se den norske naturen, skrive å på tastaturet og ikke aa, spise gulost, møte kjentfolk på gata og ikke smøre meg med solkrem. To måneder på tur har gitt meg en aldri så liten lærdom om hvem jeg er..og hvem jeg ikke er. Dessuten vet jeg nå at ingenting her i livet blir som du tror, men det betyr ikke at det blir dårligere. Bare annerledes. Jeg hadde sett for meg så mye før jeg dro på denne turen, men alt ble annerledes. På mange områder bedre. Noen ting var kanskje litt kjipe, men alt i alt er jeg veldig glad for at jeg har vært på denne turen. Du verden så mye mer jeg vet om meg selv og mine egne interesser.

Jeg sitter og ser ut på knallgrønne trær og regnvær her i Tønsberg og tenker at Norge er veldig fint. Det er riktignok ikke turkis vann og hvite strender, eller currykylling og frukt som i Thailand, men Norge har sin sjarm. Det er trygt og godt, det er lite og smått. Det er oversiktlig. Folka kunne vært litt mer åpne her, javisst.. men mange gode ting veier opp for noen av de kjedelige tingene her hjemme. Utlandet har mye å by på. Jeg er veldig glad jeg vet hvordan det er å ri på en elefant, bade i krystallklart vann og svømme med gule og turkise fisker og alt det andre vi har gjort.

Mer skal jeg ikke si annet enn et beskjedent takk til Marianne. Hun har vært som en klippe på denne turen, selv når hun har vært sliten. Så takk snuppa. Det har vært helt herlig å se verden med deg! Du vet selv hva jeg syns om temperamentet ditt, lattern din, ironien og sarkasmen din og måten din å sette ting i perspektiv på - jeg digger det. Håper du har det bra på Sunnmøre og at du fra og med nå går UT når det er sol, selv om det bare varer i 5 minutter. Vi vet begge hvor mye sol betyr for sinnet. Fra toppen av Twin Towers og bunnen av hjertet - takk skarru ha, Marianne, jeg har hatt det fantastisk!!

Agnetha.

Det var visst det gitt...!

2006-05-15T07:45:00.000+02:00

Det er under to timer til taxien vaar skal plukke oss opp ved hotellet og ta oss til flyplassen her i Phuket. Vi har pakket og ryddet, og er klare for avgang. For oss vil denne tiden i morgen bety at vi er paa Gardermoen naar som helst, - bare at vi da har "sneket inn" fem timer ekstra i doegnet vaart. Det blir deilig tenker jeg. De siste dagene har vi brukt paa aa loffe rundt, ligge ved bassengkanten og kose oss. Etter strikkhoppinga var det ganske saa kjaerkomment. Jeg tror vi lett kan si at vi moeter sommeren hjemme utvilte og opplagte - saa raskt vi kommer oss etter et evt. jetlag som maatte oppstaa.

Det er litt merkelig aa tenke paa at det hele om litt er over. Dette vi har jobbet saa hardt for, og som vi har planlagt i det vide og brede i over et aar. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg satt i trappa hjemme med Agnetha i andre enden av telefonroeret som kastet forslaget ut der. "Vi kan jo bare stikke da...!?". Og saa er det 1 og et halvt aar siden - allerede!

Selv om turen ble kortere enn vi i utgangspunktet hadde tenkt, har vi saa mye aa vaere glade over aa faatt opplevd. I gaar spiste vi vaar siste middag her i Phuket, og jeg spurte Agnetha om det var noe hun angret paa ved turen. Vi kom frem til at det eneste det er mulig aa gremmes over er at vi har funnet ut at backpacking ikke er vaar stoerste styrke, og at overnatting i hengekoeye i jungelen eller i en myggsverm paa en oede strand aldri appelerte saerlig til oss. I neste oeyeblikk var vi enige om at det derimot ikke er verdt aa kaste bort tid eller energi paa aa gremmes over det. Vi har laert mer om hvem vi er, hva vi liker og ikke liker, mye om og av de menneskene og kulturene vi har moett underveis og slik har turen blitt nettopp det jeg oensket meg.

Well, well - nok filosofering! Vi er paa vei hjem i allefall. Siste (?) bilderunde kommer her!

Latterkrampe i bassenget.

Denne lille kompisen satt rett innfor doera en kveld vi kom for aa legge oss. Den som tror en frosk er enkel aa faa ut kan tro om igjen. Agnetha imponerte stort, tok ansvar, og fikk krabaten ut etter et litt vifting med et badehaandkle og en slippers.

Disse skiltene staar naa overalt i Phuket. Absurde greier... De er det eneste som minner om det som skjedde her.

Elefantriding. Flotte dyr, med oeyne saa store som hjernen min.

Her er jentene som koser seg i varmen. Alle andre fikk parasoll paa elefantryggen - men ikke vi. Solhungrige som vi er saa vi paa det som en fordel og bare det.

Rafteinstruktoerene vaare. To greie gutter som fikk et par hylende, hvite jenter ned elva. (Han til venstre er forresten heldig om han i etterkant er i stand til aa bli far, - ettersom jeg sparket han ganske hardt i hans 'holy area' paa vei oppi flaaten igjen.)

Denne karen nyter godt av turistene som stroemmer til "Monkey cave" utenfor Phuket. Her er det USA- tendenser av den store sorten. Bananer og noetter - unlimited.

"Banan? Du har kje naaken noette daa? Helt aerlig tala e eg drittlei av banan.."

Agnetha i paradis...

Det var motoren sin tenker jeg!

Ahhh...

Norge vs. Thailand...

Middagstid...

Om noen skulle vaere i tvil om hvordan kvelden vil ende dersom du kaster innpaa av denne sorten forfriskninger... innmari greit. Ikke smakte det godt heller!

Takk og bukk og nikk og nei for oss for denne gang, Thailand!

vaere eller ikke vaere

2006-05-13T07:27:00.000+02:00

Regn ute betyr andre aktiviteter enn bassengkant og sand i solkremen. Dermed blogger vi som aldri foer. Med denne farta kan vi snart starte vaar egne lille avis med nye innlegg hver dag. Det er alltids noe jeg har paa hjertet. Jeg har innsett at jeg kanskje har min kaldeste sommer hittil i mitt liv foran meg. Det hoeres kanskje teit ut, men jeg fryser faktisk med en gang det blir ned mot 20 grader. Tanken paa aa gaa i bikini da er groessen. Jeg vil helst ha paa meg bukse og genser. Vi kommer hjem en maaned foer. Jeg leser i dagens nettutgave av Dagbladet "finn fram bunaden folkens, det blir en kald 17 mai". Dere der hjemme i Norge, som har vent dere sakte men sikkert til litt og litt varmere, syns 22 grader er grisevarmt og kaster alt av tekstiler. Saa kaldt paa 17 mai kan bare bety en ting for min del. Termodress. Eller store mengder grilla polser for aa holde varmen. 13 grader da gitt.. det er ikke mye aa skryte av.

Tidligere aar i syden har jeg omtrent stryki med hvis kvikksolvet har naermet seg 30 grader, men naa syns jeg det er deilig. Jeg syns det er akkurat passe faktisk. Det eneste som blir digg med aa komme til Norge blir vel at denne svetten stopper. Med 98 prosent luftfuktighet er du svett bare du tenker paa aa lofte opp ei flaske med vann. Allikevel liker jeg varme mer enn noensinne. Omstillingens kunst er fantastisk. Jeg kan jo haape paa at jeg skal greie aa omstille meg til norsk temperatur foer juli. At jeg skal greie aa slippe tak i genser og bukse foer den tid lissom. De folka som reiser til Thailand til jul og kommer hjem i januar...jeg mener..hallo. Det er jo hvertfall kaldt! Det er klart at jeg har jo hatt 2 mnd. paa aa varme meg opp da. Ikke bare 14 dager liksom. Nok om det. (man kan alltid snakke om vaeret)

Jeg kikker ut av vinduet og ser blaa himmel der borte. Kanskje det blir sol igjen foer ettermiddagen!

En annen ting. Jeg har gaatt uten sminke i en maned, mer eller mindre sammenhengende. Saa naa er det slik at med en gang jeg tar paa meg maskara foeler jeg meg som en transvestitt. Ser liksom saa sminka ut. Dessuten kan man jo ikke gni seg i oynene eller noen ting. Forsaavidt var det litt moro aa se saa vaaken ut ogsaa da. Jeg sier ikke med dette at jeg har lagt sminken paa hylla, men bare at jeg kanskje har faatt et litt annet forhold til det. Enn saa lenge i alle fall.

Noe som virkelig begynner aa faa det til aa krible i magen min er at jeg skal hjem aa hoere paa nei, ikke Shania Twain..og nei, ikke Backstreet boys heller, og jaggu ikke heller Scorpios eller lokal thaimusikk, men musikk som JEG liker. I Brasil var ikke musikken som surret og gikk overalt noe problem, for det var herlig deilig bossanova. Her i Thailand derimot..det er suppesang paa suppesang overalt, ved middagsbordet, bassengkanten i klesbuttikker, massasjestudioene og i taxiene. Hvis du ikke er deppa fra foer er det bare aa sette i gang aa bli det. Det jaller "from this momeeeeent....and forever ooon..looooveee youuuu" OVERALT. Jeg overdriver ikke for aa lage et bra innlegg. Dette er pur fakta.

Jeg har paa turen kjoept noe saant som 24 cd'er og et par tre fire fem musikk-dvd'er. MIN favorittmusikk. Skal bli skjont aa sette paa gitt. Rett og slett nydelig!

Naa har dere kanskje taalt nok babling fra meg paa ei lita stund. Vi sees/snakkes/skrives foer dere veit ordet av det.

auf wiederzehn.

Politikontroll i Thailand...

2006-05-12T16:41:00.000+02:00

I gaar ble vi stoppet i politikontroll paa vei tilbake til hotellet etter strikkhoppinga. Vi ble vinket inn til siden av en liten snerten type i saa trange bukser at det er et under om blodsirkulasjonen hans i det hele tatt klarer aa holde seg i gang. Vi har lagt merke til at politifolk her i landet har veldig trange klaer. De fleste av dem er jo saa smaa og tynne at det som regel ikke gjoer noe.

Denne lille minitayrutgaven av en politimann (Saag ut som han var et sted midt i puberteten) fikk sjaafoeren vaar til aa svette kraftig, lete i lommene etter smaapenger, ringe strikkhoppgutta baade en og to og tre ganger, foer han kom tilbake til oss for aa gi en liten tilstandsrapport. Det viste seg at bilen manglet forsikring, og at han dermed maatte foeye seg inn i rekken av andre som stod oppe i skogskanten ved en noget provisorisk skranke og betalte for seg. Vi kunne sitte i bilen i mellomtiden, og de minuttene vi tilbrakte der brukte vi paa aa analysere situasjonen:

Dette er ulovlig som motorkjoeretoeykjoerer i Thailand:

Vaere gentleman #1: Kjoerer du scooter og gir hjelmen din til den lille thaidamen du har paa bagasjebrettet, maa du pent bare ta den tilbake. Du kjoerer - du skal ikke stryke med om du kjoerer som en gris.
Vaere gentleman #2: Sitter du derimot bakpaa scooteren og den lille thaidamen kjoerer og blir tatt (I det tilfellet vi saa kunne det godt vaere at de ble stoppet fordi det hele rett og slett saa for dumt ut til aa kunne la passere. En diger amerikaner bakpaa den bittelille scooteren, med en enda mindre dame som kjoerte - ifoert plataasko ut av en annen dimensjon.) saa faar du for all del IKKE lov aa betale boten. Det skal hun gjoere. Gaar du derimot litt ut av politimannens synsfelt, lurer 5000 baht i lomma paa snuppa som hun saa betaler med, er det hele enkelt og greit. Tut og kjoer.
Feil skilt: Er du gul mann med hvite mennesker i baksetet samtidig som du har hvite skilter paa bilen, blir det bot. Gul mann med turister i bilen krever gule skilt maa du vel forstaa. Litt vanskelig den der. Men du og du hvor det svir om du blir tatt!

Dette er helt okidoki og groent lys:

Kjoereordning til og fra jobben (mini): 4 eller flere lokale innbyggere paa en og samme scooter er ikke noe problem. De sneier forbi med armer og ben til alle kanter, uten hjelm og munnen full av haaret til personen som sitter foran.
Kjoereordning til og fra jobben (maxi): 35 eller flere lokale innbyggere som staar som sild i toenne paa pickup- lasteplanet til arbeidsgiver. De er smaa disse folka, men det faar da vaere grenser... Dominoeffekten ved braabrems kan bli ekkel.
Manglende spedbarnssikring: Scooter er ofte tilfellet her ogsaa. Barn i alderen 'helt nyutklekket' og oppover ligger og sover i armene paa mor mens far kjoerer som om han er Michael Schumacher. Naar de er blitt for gamle til aa ligge "trygt" i mors favn, faar de en liten kurvstol aa sitte paa, pent plassert mellom far og styre. En kurvstol. Og far har hjelmen - selvsagt.
Fyllekjoering: I utgangspunktet ikke lov, men kan lett oversees hvis du er rett nok i oeynene til aa fiske opp en 500- lapp fra lomma og bestikke politimannen med foer du fiser videre avgaarde paa pubrunde.
Kollektivtransport: Firhjuling med henger og tre scootere paa hengerplanet. En thai paa hver scooter. "Yes, you can pass!"

BUNGY JUMPING!

2006-05-11T16:48:00.000+02:00

Har vi gjort det? Har vi? Ja, det kan du skrive under paa at vi har! Og Agnetha var virkelig kongen paa haugen. Etter en kjapp registrering, underskriving av papirer som sa at vi sverget paa aa vaere psykisk tilregnelig (hvem er det i det tilfellet?!?) og ellers ved god helse, gikk hun rett til gutta med strikken og et par minutter etter befant hun seg paa vei oppover i heisen koblet til den 60 meter hoye krana. Og dette er jenta som sa at hun aldri i livet kom til aa hoppe i strikk. Aldri. Jeg fikk ikke engang trykket paa 'paa'- knappen paa kamera, foer jeg hoerte en stemme broele "One-to-three - BUNGYYY!!" Og der var hun jammen! Med armene ut til hver side, med hodet foerst og retning rett mot jordas innerste indre. Hun fikk det hele til aa se latterlig enkelt ut. Saa kom hylet enhver fjortisjente ville frydet seg over aa ha i skuffen, og froeken Fevang spratt hit og dit som ... ja, nettopp, en strikkball.

Jeg brukte litt lenger tid paa toppen. Jeg kan aerlig innroemme at jeg aldri i mitt snart 25- aarige liv har vaert saa redd foer. Det var som om hele kroppen min skrek til meg at jeg oppfoerte meg som en idiot, og at den aldri i livet hadde som intensjon aa bli med over kanten og ut i luftrommet utenfor. Ikke om den saa fikk betalt for det. Hver eneste millimeter av meg skalv inn til beinet, og stroppene rundt anklene hadde faatt mer enn nok av tid til aa kutte blodsirkulasjon. Jeg ville bare ned. Jeg ville ned paa jorda, helst den veien jeg kom opp. Jeg gav beskjed om at heisfoereren bare kunne sette vogna i revers, og han saa oppgitt paa meg. Etter en liten pause paa benken og litt gneldring for meg selv, proevde jeg paa nytt. Bort til aapningen, kjenne tyngden av strikken i det den ble sluppet over kanten, feste blikket paa fjellene borte ved horisonten, ut med armene- og en hjelpende haand mellom skulderbladene som gav meg det avgjoerende dyttet.

Etter det gikk det hele bare veldig fort, rundt og rundt - nedover, nedover, nedover. Jeg forstaar ikke hvordan, men paa en eller annen maate klarte jeg aa trekke pusten rett foer hodet og overkropp forsvant ned i vannet under meg. Ikke at det var noedvendig forsaavidt, for der nede ble jeg ikke lange biten akkurat. Med vannet sprutende til alle kanter floey jeg opp igjen og selv om jeg ikke kan huske det selv, var visst mine eksakte ord: "Ej vil berre doe!!! Sjaa til aa faa mej ned herifraaaa!"

Vi har bungyjumpa - jasaamennharvidetdagitt! Og bli ikke overrasket om vi ALDRI gjoer det igjen.

Agnetha og strikkgutta.

"I believe I can flyyyyy..."

Agnetha sett nedenfra. 60 behagelige meter nedenfra.

Fyttikatta. FY TI KATTA.

Marianne endelig i lufta.

Agnetha vel nede. Griner som et lite barn. Og smiler litt innimellom.

Beviset! Den skal rammes inn!

Action!

2006-05-09T11:53:00.000+02:00

Her i Phuket, naermere bestemt Karon beach bor vi naa altsaa. I en "villa". Altsaa det er skikkelig fint her..veldig forseggjort alt sammen. Thailendere har vel ikke paa seg aa vaere gniene paa estetikken heller, saa her er det fontener og gull og stas overalt. Ikke glorete, bare passelig vakkert paa en maate. Det er tydelig at Thailand og spesielt Phuket har hatt besok av en GOD del svensker og ogsaa andre europeere. Svenske skilt staar overalt. Det odelegger litt av moroa, men saann er det naar et sted blir saa poppis som det er her. Jeg forstaar godt hvorfor det er poppis ogsaa.

Vi har til naa vaert hos skredder og satt i gang en prosess med aa faa sydd oss en kjole hver. Saa idag skal vi inn paa proeverunde nummer to med knappenaaler og vanskelige beslutninger. Det er ikke lett aa bestemme seg naar kjolen kan bli akkurat som du selv vil. Vi er meget spente paa resultatet, for vi maa jo til slutt betale for herligheten. Ellers har vi ruslet en del rundt i byen og kikket. Det er helt utrolig hvor bra alt er bygget opp etter tsunamien. Enkelte steder ser man spor etter den, men det aller meste er bygget opp og reparert. I gatene staar det skilt om hvilken vei man skal loepe hvis det kommer jordskjelv. Skiltene har paaskriften "Tsunami hazard zone" og varsler om at du naa gaar inn i en faresone. Veldig rart aa se.

I tillegg til dette har vi faatt kjenne Thai-sola paa kroppen. Solte oss i max 2 timer her om dagen, og jeg kan fortelle dere at sola her er noe heelt annet enn sola i Brasil. Jeg blei ganske saa brent. Laa i badekaret med yoghurt all over og haapet paa det beste. Naa er det bedre, selv om vi fortsatt er litt rode.

I dag har vi vaert paa en spennende tur sammen med en guide, et par og fire russere som snakka HOYT og hele tida. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det virket som om de hadde tatt feil av vannglass og vodka til frokost. Moro hadde de det i alle fall..! Det hadde forsaavidt vi ogsaa! Vi red forst paa elefanter, altsaa, Marianne og jeg red paa en elefant, sammen med en mann som styrte den. Det var artig og humpete. Elefanter er faktisk innmari store. Det kom kanskje ikke som noe sjokk paa dere, men jeg ble overrasket over hvor stort og massivt et dyr kan vaere. Etter elefantriding bar det videre til rafting. DET var kjempemoro! Vi raftet nedover ei laang elv og instruktorende gjorde alt for at turen skulle bli saa humpete og heftig som mulig. Det ble den ogsaa. Jeg datt uti. Jess. Det var overraskende lite skummelt selv om jeg kjente steinene under meg der jeg blei dratt i vannmassene. Tok ikke lang tid foer jeg blei dratt opp i baaten igjen og alt var under kontroll. Dette utloeste en latterkrampe hos flere av oss, og jeg ble doept "superman" fordi jeg lissom hadde flydd uti. Marianne greide aa holde seg oppi baaten hele turen, men var saa uheldig aa faa sparket borti den ene thai-instruktoren midt mellom beina. Ny latterkule. Han ynket seg en stund foer det gikk bedre. Og saa skjedde det igjen. Jarra. Vi hadde det utrolig goy i alle fall!! Det hadde alle tror jeg. Over oss hang det en slange i et tre der vi farta nedover. Eksotisk nok for meg!

Vi kjoerte videre med tourbussen til et vannfall, fossaktig lagune inni skogen. Veldig fint..flott natur og skikkelig massasje for ryggen hvis man gikk inni fossen. Marianne var saa "heldig" aa faa holde en igle paa handa. Mm.mm. Vi avsluttet dagen med en tur til en stor grotte full av buddhastatuer og enormt mange flaggermus. Guiden sa at de skulle vi ikke vaere redde for, for de var vegetarianere. Ok, sa vi og nikket og smilte.. utenfor og rundt denne grotten var det masse forholdsvis smaa og meget frekke aper som vi gav bananer og noetter. Det var kamp om koldtbordet og noen fikk mer enn andre. Det syntes paa dem ogsaa. Tydeligvis de samme som grabbet til seg noetter og bananer hver gang. De var feite og litt sinna.

Som dere forstaar er det en del aktiviteter aa ta seg til her nede. Vi gjoer det meste ut av tiden vi har igjen, men slapper godt av i mellom slagene. Det er viktig. Naa har det regnet skikkelig en liten stund og saa klarnet opp igjen, regntiden er kommet til Thailand. Bilder fra denne dagen legger vi ut..tja, naar som helst!

Bangkok

2006-05-05T11:18:00.000+02:00

Billettkontoret i Kuala Lumpur. En datamaskin midt paa gata. Er saa greit atte...

Tuk-tuk-tur i Hadyaii paa vei til neste busstasjon for aa komme oss videre til Bangkok.

Hotellet vaart i Bangkok. Deilige dager med blaa himmel - til tross for at noen sa at det aldri skjer her. Solbrent for foerste gang paa mange uker!

Avkjoeling maa til. I dag har det 'bare' vaert 35 grader, og til og med litt spredte regnbyger. Slush fra 7-eleven kommer godt med.

Kaosan Road ved solnedgang. Stappfullt i folk, lukter av diverse karakter og selgere som faar deg til aa tro at DU er den seirende parten i pruterunden.

Naa HAR vi bussbillettene vaare i veska, vi skal vaere paa busstasjonen en time foer avgang, og vi skal sove heeelt til vi kommer fram til Phuket. Her har vi booket en bungalow for de neste 9 nettene - og det skal bli saa utrolig deilig. Sa jeg at det er inkludert 30 minutters thaimassasje hver dag...? Aaahh... hvor utrolig opplagte kommer ikke vi til aa returnere til gamlelandet?

Et lite ps...

2006-05-04T18:28:00.000+02:00

TUSEN takk for alle kommentarene vi har faatt paa sida her, siden vi reiste. Vi har vaert litt daarlig paa aa svare i etterkant, men det betyr ikke at vi ikke har satt pris paa dem altsaa! Utrolig koselig med ord fra venner, kjente, mindre kjente, familie og andres familie - og ja, jeg vet ikke hva! Veldig kjekt! Dere gjoer dagen vaar rett som det er!

Taxi, miss? Taxi? You, miss? Taxi? Taxi?

2006-05-04T10:00:00.000+02:00

Vi er i Bangkok. Fotoapparatet mitt er fullt av bilder tatt i hundre-og-tredve-og-noen kilometer i timen, som skal vise Malaysia og Thailand sett fra bussvinduet. Vi reiste fra Kuala Lumpur, og hadde egentlig Krabi som maal, men underveis ble planene noe forandret. Agnetha har hatt en ganske saa lei hjemlengsel de siste ukene, og baade matlyst og soevn har vaert uteblivende. Paa bussen bestemte vi oss derfor for aa komme oss hjem med foerste fly, selv om det sikkert ville faatt noen og enhver til aa rive seg i haaret. Hva skal vi hjemme liksom?? Hjem?! Thailand versus Norge?! Men, uansett hvor mye fornuft en proever aa snakke til seg selv, saa klarer en ikke alltid aa omvende seg fra tankene som har spikret seg fast. Toensberg var i det oeyeblikk blitt oppgradert til tidenes mest fantastiske sted, og det fikk saa vaere at det verken fantes 39 grader i skyggen, hvite strender, korallrev eller fnugg av smultlukt i gatene der.

Vi kom da til Bangkok etter 20 timer paa buss - den siste var en rullende kino der de foerst viste noe som maa vaere verdens verste humorprogram, saa etterfulgt av en dubbet versjon av filmen "Dukes of Hazard". Denne bussen hadde ikke brukt et eventuelt overskudd paa oppgradering av komforten - de hadde nemlig prioritert hoeytalere i stedet. Det ble noen saftige timer foer filmen tok slutt, og vi ante muligheten for aa faa sove litt. Da var det derimot tid for noe saa noedvendig som litt avslappende musikk. A la Bjoero Haaland. Det er kanskje unodvendig aa si at det var litt oppskakende for to troette jenter.

Vi sjekket inn paa et hotell ganske midt i byen, bare et kvartal unna den O store backpackgaten Kao San Road. Her ble vi i ca en time - foer vi kastet oss i en taxi til flyplassen. Paa flyplassen fikk vi vite at vi hadde to valg, enten standby fra klokken 20:00, med relativt liten sjanse for aa komme med, eller en ny billett den 15. mai. Etter litt raadslaaing befant vi oss paa nytt i en taxi paa vei tilbake til hotellet.

Med ett har vi altsaa bare 11 dager igjen av turen vaar, og har kortet ned herligheten med en hel maaned. Egentlig er det helt greit,- vi har vel allerede funnet ut og akseptert at vi kanskje ikke ble satt paa denne jord for aa backpacke.

Vel tilbake la vi oss ved svoemmebassenget, og kom raskt i prat med Therese, en trivelig jente fra Nordfjordeid. Hun hadde nettopp kommet til Bangkok, og skal reise rundt i en maaned, mutters alene. Slike moeter setter ens egen situasjon litt i perspektiv, om ikke annet. Vi ble med henne for aa spise, og hadde en fortreffelig kveld i mylderet av matboder, salgsboder, innfoedte og andre reisende i Kao San Road. Det var vanskelig aa la vaere aa kjoepe noe - prisene er latterlig lave her. En skal vel strengt tatt prute paa alt som ikke har prislapp, men naar et smykke, en t-skjorte eller et par sko ikke koster mer enn 17 norske kroner, saa virker det nesten frekt aa ville ha det rimeligere.

I kveld skulle vi ta bussen til Phuket, og sjekket ut fra hotellet. Vi havnet i trafikkork paa veien til busstasjonen og med altfor liten tid kom vi oss endelig inn i billetthallen. Her ble vi moett av noe som virket som en halv million thaier som alle skulle ut aa reise, men som virket som de ikke visste verken hvor, naar eller hvordan. De vrimlet rundt oss som bier i en kube, og hadde vi ikke visst bedre kunne det nesten virket som de formerte seg fra et minutt til det neste. Svetten rant fra hver eneste krok paa kroppen, og naar dama i billettskranken saa paa oss med alt annet enn det "smilets land" er kjent for, ble det nesten for mye for oss. Atter en gang maatte vi bare bite i det sure eplet, praie en taxi og komme oss tilbake til hotellet.

Saa naa sitter vi her da, har nettopp spist middag, og skal gaa og legge oss snart. Vi er som to 70- aaringer paa tur. Hadde vi hatt knestroemper og shorts oppunder armhulene, saa hadde vi antakelig faatt pensjonistpris paa bussen. Vi foerer ikke akkurat en utagerende livsstil.

Det er litt rart aa tenke paa at vi kommer hjem til 17. mai. Samtidig foeles det utrolig lenge siden vi forlot Norge, og vi er veldig fornoyd med turen vi har hatt. Brasil var enestaaende, og Thailand og resten av soeroest- Asia er ogsaa nydelig. Det er bare det aa klare aa omstille seg fra det ene til det andre som er litt vanskelig. Andre klarer vel akkurat den biten hakket bedre enn det vi gjoer.

Naa har vi derimot 10 dager med sol, strand og slaraffenliv foran oss, og det skal bli veldig deilig. Vi har gaatt til innkjoep av solfaktor 20, og skal naa for alvor gaa inn for aa bli sjokoladebrune. Det vil si - Agnetha skal. Jeg skal vaere fornoyd dersom jeg kommer hjem og ser "gloedende" ut.

Roedgloedende.

Et lite notat

2006-04-30T12:55:00.000+02:00

Okei. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker aa ikke vite hva jeg skal. Det gjoer meg usikker og surrete og littegranne gloomy. Vi bor i Kuala Lumpur og jeg syns etter et par dager at det er fint. Litt tryggere enn foerste dagen lissom. Ikke foer har beina mine planta seg littegrann paa et sted, saa skal jeg videre. Thats the TRUE beauty of backpakking veit du. Okei, saa kanskje jeg ikke er en backpakker. Jeg kan vel ikke si det for sikkert foer vi setter oss paa flyet fra Bankok om fem og en halv uke og har unnagjort Malaysia og Sor-Thailand paa null komma svisj. Det blir mye strand og mye sol og mye .."jess, da har vi vaert her..hvor skal vi naa og hvor lenge skal vi vaere der?" Jeg kjenner at det indre i meg skriker etter en slags plan. HVA skal jeg forholde meg til? Gi meg en dato en fergeforbindelse..hva som helst. Der har du meg da, i et notteskall.

Heldigvis er ikke Marianne saann at hun syns hele magien blir borte hvis vi legger en svak skisse over de neste fem ukene, selv om hun kanskje ikke trenger like mye planlegging som meg. Vi skal i alle fall til Penang naa da. Skal bo paa YMCAs hostel der i tre netter, og saa se om vi liker oss..hvis ikke saa drar vi. Jada det hoeres heeerlig ut ikke sant? Det er befriende aa kunne stikke fra et sted der man ikke liker seg...men jeg liker aa vite litt hva jeg skal. Tror jeg. Man kan bli forvirra av en saann tur.

Det kan fort bli litt overveldende at man foeler at man ikke har noen som helst plass i den store sammenhengen naar man er ute i verden saann. Jeg er en stor del av symbiosen Marianne og Agnetha, men utover det er jeg en ikke-eksisterende maur paa det store verdenskartet.

Slike turer foerer med seg litt laerdom. Om en selv, om ens forhold til andre, om hva en liker og ikke liker og om hva som gjoer en glad og deprimert. For meg funker det bra og tenke "dagen i dag" og ikke noe saerlig lengre. For da kommer dette "jeg-vil-ha-struktur" -spokelset fram igjen. Man laerer seg noen teknikker.

Jeg er utrolig takknemmelig for denne turen og for aa ha muligheten til aa se saa utrolig mye av verden som jeg kanskje aldri hadde sett hvis ikke!!! Samtidig saa skal det bli godt aa komme hjem. Jeg har laert aa sette pris paa landet mitt, tradisjonene vaare og for ikke aa snakke om at vi har vaart eget spraak. Det er fantastisk!!

Jess, men det var altsaa et lite notat fra den ikke saa pottetette parten av dette reisefolget som begynner aa bli vant til aa leve i en sekk, men samtidig syns det blir godt aa leve i et skap. Misforstaa meg rett.

Da er det vel snart no middag her i KL by. Ikke stekt, ikke for varmt ikke for kaldt, men noe midt i mellom, hvis du skjoenner. Det er instruksjonen fra legen til Marianne her nede.
Vi sees folkens! Te sommern!

Takk og lov, takk og lov, takk og loooooov...!!!

2006-04-29T06:45:00.000+02:00

Vi har nettopp vaert innom en legeklinikk der en koselig liten indisk damedoktor med verdens laveste og mest hoeflige stemme, dytta paa meg en stykk antibiotikakur, en hostemikstur, en paracetamoldose og en kur for tett nese. Naar jeg spurte den likesaa trivelige dama i resepsjonen hvor mye herligheten kostet, kunne hun opplyse om at det var hele 15 ringit (30 kroner) for konsultasjonen og 35 (jada, 70 kroner dere!) for det lille koldtbordet av medisiner. Hun saa paa meg og spurte om dette ble veldig dyrt for meg. I det oeyeblikket foelte jeg for aa legge meg over disken og grine. 100 kroner! Jeg hadde gladelig betalt 1000 for aa faa lukt og smakssans tilbake. Hvis jeg i tillegg faar aapna oerene foer avgang fra Bangkok i Juni, skal jeg sende de en bukett med blomster! Med bud! Fra Norge!
(Nuveeel...)

I gaar var vi i Chinatown. Naa hadde det passet fint aa skrive at denne bydelen var et "herlig sammensurium av lukter og smaker..." men for min del saa var det jo naturlig nok ikke det da. Allikevel var det utrolig morsomt aa gaa rundt i mellom de mange bodene som solgte kjente "merkevarer" til "very nice price just for you, pretty woman". Det myldret av mennesker her, og Agnetha kunne opplyse om at noen av dem kanskje burde innse sitt mer eller mindre skrikende behov for deodorant og tannpuss. Hun har vaert mitt lukt- og smaksorgan de siste ukene, og har maattet fortelle meg hvordan det ene og andre kjennes ut. En vanlig samtale mellom oss de siste dagene har ofte vaert slik: "Smak paa dinna bollen her Agnetha. Det va litt merkelig fyll inni. Ka den smaka?" Hun tar en liten bit, tygger grundig og smatter litt foer hun gir den tilbake til meg med et usikkert uttrykk i ansiktet. "Den smaker vel som en blanding av skinke og kake paa en maate. Middag og dessert i samme bakverket kan du vel kanskje si..!?"

Hun er da saa snill den jenta...

Vi tenkte at siden vi var i China Town maatte vi nesten spise kinesisk mat. Vi gikk inn paa den naermeste vi kunne finne - et koselig lite sted der de laaste opp og igjen kjoeleskapet (med en diiiger hengelaas paa en slaa) for hver gang noen bestilte en flaske oel. Etter aa ha bestilt maten og ventet paa den en liten stund, fikk vi herligheten foran oss. Agnetha sin saa forsaavidt ganske grei ut - stekte groennsaker og ris. Min var vel det vi kan kalle hakket verre. I skaala foran meg, blant nudler, loek og chilipepper - laa det en halv blekksprut og duvet i suppa. Den hadde selskap av noen hele upillede reker, med alt det maatte innebaere av rogn, oeyne og bein, samt noe som ligna litt paa en minitayrutgave av svoren paa norsk juleribbe -foer den blir sproestekt i ovnen. Og en ting er det aa skulle spise all denne gastronomiske herligheten, men naar man i tillegg ikke smaker, bare kjenner konsistensen av ting - da ble det litt vanskelig. Ikke umulig, men vanskelig. Vi takket gladelig ja til tilbudet om ris, og satt og rotet rundt med spisepinner foer vi innsaa vaare begrensninger og grep etter gaffel og skje.

Naa er vi da paa hotelljakt igjen. Vi tenker aa bli i denne sinnsyke byen en liten stund til, men hotellet vi hadde booket inn paa var plutselig steget dobbelt saa mye i pris, saa da faar vi lete etter billigere alternativer.

Hei saa lenge!

Gaarsdagens lille hoeydepunkt (bokstavelig talt): Skybridge paa Petronas Twin towers, verdens nest hoeyeste bygning.

Agnetha hundre-og-foerti-og-noen meter over Kuala Lumpur.

Sett filmen "Entrapment" der Catherine Zeta Jones og Sean Connery henger og dingler under Sky Bridge? Kanskje ikke akkurat det samme med disse gutta, men fyttikatta for en jobb!

Vi har nettopp moett et par fra Norge, og sitter og utveksler erfaringer fra de ssite ukene, naar en hel gjeng med indere kommer og spoer om aa faa ta bilde sammen med oss. De holder rundt oss og trykker seg inntil, sikkert stas aa staa naermest mulig disse hvite vesenene fra nord.

Chinatown.

YES! Endelig bilder paa bloggen igjen!!

2006-04-28T08:06:00.000+02:00

Singapore tatt fra bussvinduet. Utrolig diger og uoversiktlig by...

Marianne ble nesten tvunget til aa ta bilde sammen med den slangen her. Men jeg veit at hu innerst inne likte det. Akkurat paa dette bildet er det ikke saa lett aa se, men de er egentlig bestevenner. For min egen del kan jeg ikke skryte av en slik relasjon.. FYTTI saa ekkel.

Agnetha i "Underwaterworld" paa den lille oeya Sentosa ved havna inn til Singapore. Her staar hun og hviler seg paa rullebaandet (eat your heart out, akvariet i Bergen...) mens fisker i alle former og fasonger svoemmer i tunnelen over og rundt henne.

Er saa mye bonding atte. Denne svaeringen laa og slappa av oppaa tunellen. Marianne er en ekte dyrevenn. Hu sier alltid til villbikkjer : kom her kompis!! KOOM! Mat?? Jadda! Verden trenger saanne veit du!

Delfinshow. Det eneste som var trist med det, var at delfinene ikke var ute i det fri, slik de burde vaere. Disse delfinene var helt spesielle, de var nemlig rosa paa magen og halen!

Agnetha har nettopp kastet en krone i oenskebroennen paa Sentosa. Og tror dere ikke oensket om aa bli klin lik Cameron Diaz gikk i oppfyllelse!?

Utsikt fra hotellrommet vaart i Kuala Lumpur. Mest fantastiske byen til naa!

Fiber!! Endelig fiber!! Vi maatte helt til Kuala Lumpur for aa finne noe annet enn loff med sirup paa.. Til gjengjeld var denne klumpen en kjempe av et bakverk, som gaar Ingers Rugbroed en hoey gang. Men saa kosta den ogsaa mest i hele butikken da..

Kuala Lumpurs radiotaarn er 421 meter hoeyt, og staar som et nydekorert juletre midt i mellom de andre hoeybyggene (som braatt ikke er saa hoeye lenger). Heisen tar en til toppen paa under 58 sekunder!

2006-04-27T03:28:00.000+02:00

Da er vi i Singapore. Etter en liten lynvisitt paa flyplassen i Taipei, og noen gode raad fra andre som hadde vaert paa Taiwan foer oss og som kunne fortelle at det ikke var saa mye aa hente der, fikk vi booket om billetten, og komt oss paa foerste fly vestover. Det har vi vel egentlig ikke angret saa mye paa.

Gaarsdagen begynte heller traakigt, siden vi befant oss paa et heller slitent hotell akkurat i begynnelsen av Singapores horestroek. Ikke det at vi fikk den store foelelsen av det, det krydde i altslags folk her, og en kunne ikke akkurat peke ut hva som var hva eller hvem som var hvem. Jeg vaaknet enda en morgen med potte tett nese, og det begynte aa ta paa. Her er det nemlig slik at alle bygg, hoteller og kjoepesentre har airconditionanlegg som durer og gaar i det ubegripelige, noe som resulterer i at det er tropevarme ute og isbjoerntilstander inne. Det hjelper ikke akkurat paa forkjoelelsen at kroppen maa innstille seg paa sommer og vinter om hverandre. Iallefall ble vi liggende en stund i senga og sutre litt - vi vaaknet klokka 06:00, fullstendig uthvilt selv om vi etter Los Angeles- tid hadde holdt ut i uallminnelige tider.

Vi tok oss etterhvert i skinnet, og gikk for aa se etter frokost. Hotellet vaart, og flere med det, har ikke den luksusen at de serverer frokost til gjestene sine, saa her var det bare aa legge ut. En blir vel ikke akkurat i bedre humoer av den grunn... I allefall fant vi oss en liten sjappe med noen bananer hengende i en snor og hvitt broed fra en 7-11 butikk. Agnetha kunne oppmuntre meg med at hun gjerne skulle hatt null luktesans for en stund, for gatene lukter ikke akkurat liljer og nyvaska klaer. Her er det full frityrsteking fra foer fuglene i det hele tatt har faatt opp oeynene om morgenen, og naar det i tillegg er klamt, fuktig og ikke saa mye som et eneste vindfnugg ute og flyr, sa sier det seg selv at det kan bli ganske ... interessante luktkombinasjoner ute og gaar.

Etter den deilige frokosten paa noe som meget mulig er hotellets soeppelsjakt, var vi desto bedre humoer. Er vi av den typen som graver seg ned innimellom, saa skal det jammen sies at vi klarer aa grave oss opp igjen ogsaa. Vi fikk tak i en taxi som tok oss til et gedigent kjoepsenter, og vi ble helt overrumplet over prisene her. Her fant vi maken til det kameraet som ble stjaalet fra meg i Los Angeles, og betalte en pen liten sum for aa frakte det med oss videre. Det gav en god foelelse aa vite at vi naa kan doukumentere saker og ting igjen.

Naa er det kun en liten time til vi maa sjekke ut fra hotell "Fragrance Ruby", og vi skal videre til Kuala Lumpur. Har vi foerst begynt paa disse gedigne storbyene er det like greit aa fortsette i samme rekka. Vi har funnet oss et hotell med svoemmebasseng, og haaper inderlig paa at vaeret skal ta seg opp littegrann. Her lyner det nemlig og tordenet gjaller i veggene. En taxisjaafoer sa at etter tsunamien har vaeret endret seg her, og at det regner mer naa en foer. Merkelige greier...

Haaper du har det bra der du er, og saa skrives vi fra Kuala Lumpur! KUALA LUMPUR! Vi er saa heldige at vi vet det ikke selv engang.

Aaarg...

2006-04-22T20:27:00.000+02:00

Los Angeles meg midt opp i rompa! Vi gleder oss til aa forlate dette stedet! Om vi hadde reist i gaar hadde det ikke vaert et oeyeblikk for tidlig! Torsdag ble digitalkameraet vaart stjaalet fra rommet. Vi skulle jo egentlig til den gigantiske fornoeyelsesparken Six Flags, men siden det ikke var flere paameldte paa turen, ble det til at vi reiste til en mindre park i stedet. Og sprengte budsjettet ganske kraftig for aa staa i koe opptil flerfoldige timer. Utover ettermiddagen ble det derimot bedre, og vi fikk da ogsaa kjoert oss i noen berg og dalbaner og karuseller uten sidestykke. Det var utrolig morsomt.

I koen inn til foerste tur gaar det opp for oss at kameraet ligger igjen hjemme. Begge trodde den andre hadde tatt det med, og det brer seg en kald foelelse paa ryggen. Hva hvis...? Vi haaper paa flaksen, og proever aa la vaere aa tenke paa det. Naar vi kommer tilbake til rommet er kameraet selvfoelgelig borte. Bilder fra 5 uker i Brasil - venner vi kanskje aldri kommer til aa se igjen,- alt er borte. Det blir en del grining og sutring baade ved leggetid og morgestund, og dagen derpaa er heller dyster. Vi lengtet hjem. Ikke har de skikkelig mat her heller - det er UMULIG aa oppdrive noe som er sunt og grovt - her er det bare fast food i gigantiske porsjoner, fulle av fett og sukker. Vi finner ikke frokost som ikke drypper av fett - og droemmer om broedskive med leverpostei og sylteagurk og et stort glass melk som ikke smaker vanilje.

Naa skal vi derimot reise fra dette hostellet - og vende snuten mot Hotel Roosevelt der vi skal tilbringe en natt foer vi reiser i morgen. I kveld blir det avslapping paa hotellrommet, litt tv- titting og full kroppspleie. Jeg er fortsatt forkjoela som bare juling, og trenger bare aa bli ferdig naa. Det gaar seg nok til!

Vi snakkast!

Los Angeles baby!!

2006-04-19T08:40:00.000+02:00

Vi trasker rundt i Los Angeles og finner det hele merkelig lite oppsiktsvekkende egentlig. Etter en lang flytur fra Rio de Janeiro - via Sao Paulo, landet vi tirsdag morgen paa flyplassen her i LA. Og bare saa det er sagt: amerikanere er merkelige, merkelige mennesker. De er saa fulle av seg selv og landet sitt, at det tyter ut i alle ender. Paa flyplassen maatte vi vente i over en time i lang lang rekke - fordi 'visitors' tross alt bare hadde en skranke der det skulle sjekkes pass, ta fingeravtrykk og bilde foer du faar slippe inn i det "aller helligste". Nedover rekka satt det fullt opp av andre kontrolloerer - kanskje saa mange som 18 skranker der betjentene bakom drakk vann, filte negler, pratet med naboen eller spilte kabal paa dataen, hva vet jeg. I allefall satt de bare der og hang mens de ventet paa at en og annen amerikansk statsborger skulle komme av et og annet fly. Jeg foelte meg for foerste gang i mitt liv som en innvandrer der jeg stod.

Amerikanere er braakete, storkjefta og intense. Og det du har hoert om at alt er stoerre over here - det er helt riktig. Porsjonene er store, bilene er store, menneskene er store, flaskene er store, sjokoladene er store, ALT er dritSTORT! Det er nesten saa det er paa grensa til litt slitsomt - allerede. Vi har laert at en porsjon mat holder til oss begge - i massevis. Det er virkelig ikke noe rart at de sliter med litt overfloedig flesk her og der. De spiser som om det er deres siste maaltid.

Paa rommet vaart paa hostellet ligger det en dame i 60- aara og sover som om det er det foerste og det siste hun har gjort i dette livet. Hun hadde tatt puta mi naar jeg kom for aa legge meg, og jeg endte opp med aa maatte gaa i skranken for aa faa en ny. Hun hadde stablet alle klaerne sine paa en stol inntil stigen paa koyesenga (ja - vi sover selvsagt i koyeseng. Er saa koselig atteredet...) saa jeg maatte be henne om aa flytte de. Hun svarte bare at jeg kunne legge de paa golvet. I dag fant Agnetha henne i senga (hun sover skikkelig lenge, og snorker som et treskeverk) fullt paakledd og med plataajoggesko paa beina. Hun spurte hvor vi kom fra. "We're from Norway" Sa Agnetha. "Aa.." sa dama. "I'm from Canada". Jepp.

I dag har vi shoppet. Vi har kost oss kraftig. Snakket med noen danske jenter som kom fra Thailand, og de kunne fortelle oss at der var det ingenting stoerre enn str. 34. Konklusjon: vi maatte shoppe her. Og Los Angeles har utrooolig masse stilige klaer. Ikke er det altfor dyrt heller, saa vi foelte at vi kom fra det med litt penger i behold. Snart skal vi ut og kjoepe oss EN porsjon middag, foer vi skal paa kino en tur. I morgen er det Six flags! Karuseller til vi kaster opp! Agnetha er litt smaakvalm allerede. Det blir ARTIG!! Hurra!

Bilder...

2006-04-16T00:16:00.000+02:00

Skjärtorsdag i Paraty. Fakkeltog og Jesusfigur klokka halv ett om natta. Litt annerledes enn i Norge, og veldig spesielt á se...

Nordmeeenn!!! Liv Hilde og Joakim - to trivelige ungdommer fra moderlandet. Fantastisk á endelig snakke norsk med noen andre enn oss selv...

Agnetha i närkontakt med en stim av fargesprakende fisk. Mens vi var i vannet tok en annen passasjer ombord i báten lunsjen vár - en deilig gársdagens baguett- rev den opp og kastet den til fiskene. Fröken Fevang ble morsk i blikket og svömte som en rev tilbake til skuta for á sikre resten av dagens föde. Ekte backpackstyle.

Hiv og hoi! Ná sakker vi akterut! Styrbord, babord og bommen gár! Vind i háret, fisk i garnet - og deilig nöttebrun. Blitzen pá kameraet kan lett gi et annet inntrykk, men ikke la dere lure!

Gjörmebading i utkanten av stranda i Paraty. Det skulle visstnok ha en veldig god effekt pá huden. Agnethas kommentar fra mudderet var derimot at "det svir litt i rompa kanskje...?!"

Takk for denne gang...

2006-04-16T00:00:00.000+02:00

Ná sitter vi pá internettcafeen her og blogger várt siste innlegg om Paraty (hvis ikke det kommer noen sörgeblogger i etterkant da..). Ikveld er den siste kvelden som stamplassen med stamfolka er ápen för vi drar, sá ikveld blir det fotosession og ekstravagansa. Ved naermere ettertanke kommer det vel litt mer om Paraty, hvis vi skal legge ut bilder fra siste kvelden.

I dag unnet vi oss en siste storbáttur ogsá..det var rett og slett vidunderlig! Like vidunderlig som det var förste gangen da vi bare hadde sett litt av innsiden pá et hotell her og ikke kjente byen. Det viser seg at brasilianere stikker til kysten i pásken, akkurat som vi stikker pá fjellet. Det kryr virkelig av folk her, mest landsmenn..og mange par. Vi fölte oss nesten rare som var to single jenter pá den bátturen og ikke et brasiliansk par med minibikini og speedo. I dag svömte vi med tropiske fisker, det er alltid like artig. Jeg som er alt annet enn vant til undervannsvesen pá naert hold syns det er utrolig festlig at jeg ikke behöver á komme til havets bunn og allikevel se tropiske fisker.

I det siste har vi blitt bedre kjent med han som eier hele cafeen vár, da. Han heter Maurice og er 50 ár gammel. Han er et eneste stort sleskt glis putta inn i et par altfor trange sorte utvaska levis og en singlet som har sett bedre dager. Han har sleiken, gangen og opptredenen til en som i alle fall syns selv han er en casanova. Han har sett mye av verden og vil gjerne diskutere verdensspörsmál og sofistikerte tema med to jenter som oss. Vi har til og med vaert pá lunsj hos fyren, som bor utenfor byen i noe som kunne vaert et sommerhus i Norge. Lite, men koselig og naert med naturen. Han rusla ut i hagen og plukka sitroner som han kunne lage lemonade til oss med. Ikke verst, tenkte vi. Etterhvert skygget hans tilstedevaerelse over alle de andre i baren, som vi jo liker á snakke litt med. Vi fikk mistanker om at han hadde sagt de ikke fikk lov til á sette seg med oss, og han sendte dem pá tápelige gjöremál som kunne holde dem i sving. Ná tror vi imidlertid han har gitt opp det prosjektet..og sett hvor godt vi kjenner baren uten han.

I gár/natt skulle vi egentlig pá en nattlig fest pá en bát under ápen himmel med en del andre folk. Marianne og jeg er sá teite noen ganger. Vi hadde egentlig ikke sá innmari lyst, men tenkte at sánne sjanser er vi pá tur for á ta. Sá enkelt ere. Kanke gá glippa sánna ting má vite. Det endte greit, for det blei ikke noe av denne festen nemlig. For lite oppslutning. Jaja. Sá blei det báttur idag i steden da. Er sá flott atte.

De siste dagene har det kommet en del nordmenn til Paraty ogsá. Plutselig var stamstedet várt fullt av nordmenn. Noen fra Drammen, ei fra Svelvik og faktisk en fra Tönsberg + noen Oslofolk. Det var skikkelig sprött. Det som ogsá var litt sprött var at det ene paret vi mötte fra Norge har en reiseblogg pá sol.no, som jeg leste för vi dro. Deres blogg lá som reklame pá sol.no startsiden. Kjempetrivelige folk, verdt á ta en titt pá den siden! www.blogg.sol.no/throndsenogmuri - klikk pá bilder i höyre marg for á se Argentina osv! Det kom overraskende pá oss hvor deilig vi syns det var á snakke norsk med folk. Litt lei av stakato engelsk og portugisiske fraser som er litt vanskelig á uttale og forstá. Misforstá oss rett. Vi er ikke lei av Brasil........... lang der ifra.

Jeg tror at Marianne og jeg klenger oss til et lite framtidig mál i disse siste dager her. Brasil har ikke sett nok av oss. Vi skal tilbake. En eller annen gang..

Det hadde jeg ikke regnet med....

2006-04-10T20:22:00.000+02:00

Jeg har i flere dager gátt rundt med en influensalignende fölelse i kroppen. Det har verket i ledd, og öynene har ogsá värt vonde. I tillegg har jeg hatt feber om nettene, og bare hatt behov for á sove. Vi trodde at det bare var en forkjölelse, siden damen pá gjestehuset fortalte at mange i Paraty var syke for tida, og at det var noe som gikk. Flere av de vi har blitt kjent med har ogsá värt litt reduserte, og vi konkluderte med at jeg nok mest sannsynlig hadde blitt smittet der.

I dag var det tredje dagen jeg váknet med vonde öyne, og Diego fulgte oss til legevakta for á finne ut hva dette egentlig var for noe. Han hadde sine teorier, og etter á ha blitt ropt inn til en veldig trivelig lege, som heldigvis kunne nok engelsk til á forklare meg hvordan stáa var, kunne jeg gá ut igjen til Diego og Agnetha og gi Diego rett i hans mistanker. Jeg har da klart á fá Denguefeber.

Det har seg nemlig sánn at vi har reist til Brasil pá et litt dárlig tidspunkt, da regntiden er godt i gang. Denne sykdommen kommer av et virus som smittes fra mygg, og i regntida kryr det av denne sorten overalt. Den liker seg godt i by, og har ingen problemer med á stikke seg fram tidlig pá ettermiddag, i motsetning til andre mygger som venter til utpá kvelden.

Det finnes fire sorter Denguefeber, og min er tydeligvis av den "snille sorten". I fölge legen kan jeg fortsette som vanlig, men bare huske á drikke ekstra mye, ikke slite meg ut, og ta smertestillende hver 6. time. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, og informasjonen vi fikk för vi reiste var lik null. Rettere sagt, den var null. Jeg har knapt nok hört om Denguefeber för.

Her nede blir sykdommen sett pá som en vanlig barnesykdom, og de frykter denne mer enn malaria. Sykdommen er ikke farlig för man evt. blir smittet for andre gang, sá heretter blir det intens smöring med myggmiddel!

Det er iallefall godt á väre pá en plass der vi föler oss trygge, og har mennesker rundt oss som kan hjelpe nár en blir syk. Pá gjestehuset passer de pá oss, og gir meg det jeg trenger nár jeg trenger det, om det sá er ferskpresset juice eller smertestillende. Ikke gjör de noe stort nummer av det heller, sá jeg fár ikke fölelsen av á väre dödssyk akkurat. Og takk og lov for det.

For foreldre og andre som eventuelt mátte bli bekymret ná, sá er det ingen grunn til det. Etter á ha lest litt pá nettet om sykdommen, ság det ärlig talt litt skummelt ut, men reaksjonen til legen i dag tidlig var som sagt veldig beroligende. Faktum er at legene i Norge vet veldig lite om sykdommen, og at den kanskje derfor blir fremsatt skumlere enn den egentlig er. En fár si som de sa i Etiopia: fár du malaria, er det ingen plass bedre á väre, enn der de vet hva malaria er. Det samme gjelder vel for Denguefeber tenker jeg.

Vi har det iallefall bare bra! Ná má jeg gá og "blaske i meg litt vann", som min kjäre mor ville sagt det. Hei sá lenge!

Reiseplan

2006-04-05T19:47:00.000+02:00

Det var noen som etterlyste en reiseplan her pá bloggen, det har visst gátt litt i glemmeboka...her er en röff oversikt!

14 mars > avreise fra gardermoen

15 mars - 17 april: Brasil

18 april > ankomst Los Angeles hvor vi skal vaere ca en uke (husker ikke dato)

deretter er det enten en uke pá Taiwan, eller ikke no Taiwan og rett til Singapor... vi skal reise oppover i Thailand i ca en og en halv máned, og reiser fra Bankok med fly enten 9 eller 16 juni. Forelöpig er planen á reise 16 juni.

I sá fall ankomst Norge > 17 juni

der har dere det sánn ca!

takk for oppmerksomheten.

-M&A-

Ai, ai Captain!

2006-04-05T19:16:00.000+02:00

Det kommer vel ikke akkurat som noe sjokk pá omverdenen at jeg ikke har blitt särlig masse brunere etter ankomst Brasil. Jeg smörer meg jevnlig med faktor 30, og har ikke värt solbrent siden bátturen vi tok en av de förste dagene her i Paraty. Fortsatt kan nok min bláhvite kropp skimtes fra skipene i horisonten. Rödt hár og fregner er heller ikke helt vanlig her nede, men i motsetning til menneskene i Etiopia er det heldigvis ingen som tror at jeg lider av en farlig (og kanskje smittsom...?) hudsykdom. I gár var vi med vár gode venn Diego til et lite sted kalt Trindad, som stort sett bestár av 5 strender omkranset av frodige skoger og en og annen hjemmesnikret restaurant her og der. Vi klatret og klöv, pá stier av rödbrun jord der andres klyving og vandring för oss hadde etterlatt naturlige trappetrinn, klare til á plante foten i.

Trindad er kjent for mer enn bare fantastiske strender og suverene bölger for surfere. Dette var nemlig det perfekte gjemmestedet for pirater á gjemme byttene sine, og etter á ha sett de mange hulene, buktene og grönne lagunene, var det ikke särlig vanskelig á forestille seg Kaptein Sortebill stöte jolla si mot sandgrunnen, hoppe pá land og se seg om etter et egnet gjemmested for byttet etter siste kupp. Historien vil ha det til at en av de store kirkene her i gamlebyen ble bygget med penger fra et sjöröverbytte de lokale fant pá en av strendene i Trindad. Stilige greier! (Det foregár forsávidt fremdeles en type robberi i Trindads farvann, men ná er det menn i altfor smá badetruser med motorbát som pröver á loppe deg for en tur rundt odden til neste strand.)

Vi kom tilslutt frem til noe de kalte for 'Piscina naturell', et naturlig badebasseng. Gedigne steiner lukket en liten bukt inne, og her krydde det av fisker i gule og blá farger, som spiste biter av frukt ut av hendene pá oss. Etter á ha svettet fält pá veien var det sá godt á kaste seg ut i vannet, som var noen grader kaldere enn de vi er vant til fra den lokale stranda rundt byen her.

I dag váknet vi til nok en morgen med strálende sol, noe som er like deilig hver gang. Värmeldingene har i det siste ikke värt de aller beste, og det har värt meldt regn i flere dager. Vi gikk rett pá stranda, med solfaktor 30 ivrig pásmurt, og tilbrakte to deilige timer med musikk pá örene. Summa summarum: Kanskje ikke noe brunere, men fregnene mine begynner á flyte sammen, og danner lag! Hvis dette er slik ting utvikler seg, klager jeg overhode ikke!

Heisann!

2006-04-03T18:01:00.000+02:00

Jeg har alltid trodd at jeg var desorientert. Ná syns jeg ikke det lengre. Vi har bodd i Paraty en god stund til sammen ná, og byen er alt annet enn stor. Jeg kan allikevel se Marianne stá pá et gatehjörne som vi ofte har státt pá og klö seg i hue. Hun husker ikke helt hvor bakern lá.. var det opp eller ned? "E klokka 4? Trudde de va formiddag, ej.. oisann.. jaja, ekje so rart at ej e svolta dá.."

Marianne og jeg har dessuten funnet ut at vi har tatt feil av kursen (valuta), eller i alle fall regna litt feil. Jeg fikk i gár en mail fra min mor om oppdatering pá kontoen min. Det sá mörkt ut. Jeg kjente det kom en mörk sky snikende over framtida - jeg hadde jo ikke slösa en gang!!! Etter mye regning fram og tilbake har vi ná satt opp et budsjett. Sá og sá mye pá mat, vann og hus. Vi hadde satt opp et budsjett, men ná má vi jo hente oss litt inn igjen da. Bra de har sá geniale restauranter her hvor du betaler for det du skal ha. I vekt. Salat veier mindre enn du trur. Spaghetti veier litt mer, men noe má man vel ta seg rád til. Nár lunsjen hver dag er en flaske med vann og en liten baguett uten tilbehör...

Pá pousadaen (familiedrevet "hotell") er frokosten inkludert i prisen.. takk og lov. Den varer fra 8 - 10.00. Vi syns ti er litt tidlig, men etter idag skal vi ikke forsove oss igjen. Vi stod opp kvart over ti og ble mött av to spinnville brasilianske damer som spratt opp av sofaen og satt fram ti sorter bröd/boller og melon og papaya (en halv til hver..) kaffe, melk, alt pálegg de har i kjöleskapet osv. Vi fölte oss ikke lite til bry. Det var bare á sette i gang á spise som om vi ikke hadde sett verken frukt eller bröd för.

En liten revurdering har dukket opp de siste par dagene. Taiwan. HVA SKAL VI DER?? Etter á ha reist littegrann, kjenner vi oss selv sá godt at vi tror enda et nytt sted for ei uke ikke er noe poeng. Vi skal ta kontakt med Kilroy á höre hva de sier om saken. Jo mer vi tenker pá det, jo mindre lyst fár vi. Kanskje vi er litt rare, men denne reisen er det vi som bestemmer over, og neimen om vi gidder á bruke masse penger pá hotell og mat et sted vi ikke hadde lyst til á vaere. Niks.

En ting vi har glemt á fortelle om, sánn..apropos Kilroy. De har en hjemmeside hvor man kan booke hotell og hostel. För vi dro fra Paraty gjorde vi akkurat dette. Booket rom pá et hostel i Sao Paolo og betalte 5 us$ i avgift. Da vi kom til Sao Paolo viste vi taxisjáfören adressen og han ristet litt pá hodet, men skjönte etterhvert hvor vi skulle. Sao Paolo er en MEGET stor by, sá vi kjörte taxi i kanskje 20 min. for á komme fram til rette gata. Der ble vi mött av et gitter og en plakat. "Til salgs". Jada. Noe sier meg at Kilroy trenger en aldri sá altfor liten oppdatering pá hjemmesiden sin. Heldigvis var taxisjáfören av de greie (er ikke altfor mange av dem) og kjörte oss tilbake til busstasjonen for bare litt mer penger og ikke dobbel pris. Takk skarru ha.

Her er jentene som har ordna seg...

Vi er pá vei til Ihla do Mel. Det ser ganske greit ut, men la dere ikke lure. Folk omkring oss ber pá sine knär, gráter og er kvalme. Litt vind og bölger er visst ikke normalt pá disse kanter.

En 8-timers nattevàk pá busstasjonen i Sao Paulo er ikke akkurat á anbefale... Det var deilig á endelig komme seg pá förste buss tilbake til Paraty...

..og fá litt SKIKKELIG kvalitetssövn along the way!

Tilbake der vi "hörer hjemme". Agnetha skriver kort til kjente og kjäre hjemme i Norge. (Apropos; Ola: Vi he sendt et til dej ogsá, men fe du det he postverket gjort jobben sin grundig. Vi glömte á skrive adresse! Jaja, tanken so telle og alt ditta der!)

Vi har fátt anvende váre talenter her i byen ogsá etterhvert.. Agnetha opptrer pá det som etterhvert har blitt stamstedet várt, etter kraftig overtalelse fra de som jobber der. "Idyll" av Postgirobygget möter ellevill applaus. Artig!

Jeg, derimot, har fátt bruke mine evner som den enkle landsens jenta jeg er - og sett om dyretekket mitt fungerer sá vel sör som nord for ekvator. Ikke särlig overbevisende til ná! Ser hesten redd ut? Ja, det var den.

Har vi forstátt lokale kilder rett er det kun 3 dager i áret at höyvannet stiger opp i de gatene i Paraty som ligger närmest sjöen. Jammen bra at vi var her da!

Har vi det bra? Ja, det har vi! Griseheldige tupper pá tur. Det er det vi er...

-A&M-

Rektig rektig.. sör-nord-sör?

2006-03-31T06:16:00.000+02:00

Stemmer det kjaere godtfolk.. vi reiste 16 timer sörover med buss..tok en sprukkin holk til Ihla Do Mel (et sommerparadis) i regn og blest, mens folk rundt oss ba for sine liv og var pá gráten. JA, báten var riktignok ikke noen hurtigbát, snarere en liten balje. Men SÀ ille var det da ikke.. Da vi kom fram pà denne öya var det svartaste natta (19.00). Vi traska innover pá gjörmete vei blant firfisler og palmer og regnskog.. vi mátte jo finne et sted á sove. Det var mange steder á sove der ute..men det var lissom ingen steder som sa HJEMMEKOSELIG. Muligens fordi sommerparadiset hadde falmet og blitt til et regntungt forlatt höstparadis i steden. Vi lurte littegranne pá hvor dàrlig research vi hadde gjort pá forhánd. Det viser seg nemlig at sommern er slutt her den ná. Great. Pá den öya blei vi i ei natt. Vi kom vi sá vi stakk. Fortere enn svint.

Snakker om nitrist. Genser og bukse og regnjakke. Nei takk.. ikke pá disse jentene. I skrivende stund sitter vi ná pá busstasjonen i Sao Paolo.. igjen. Klokka er snart halv to pá natta, heldigvis var denne internettsjappa ápen, sá har vi noe á finne pá. Vi har lagt bak oss 8 timer reise nordover igjen, og skal til Paraty noen dager för vi regner med á reise litt nordöst for Rio til Buzio, det virket som en forlokkende varm by. Der skulle musikken sitte löst og forhápentligvis kan vi grave fram bikinien igjen. Kaldest i sör her nemlig.. sá jadda. Om ikke annet har vi fátt svidd av noen penger pá buss, men budsjettet har ikke sprukket helt enda. Jada, pappa..vi er nökterne med penger. Vi pröver i alle fall!

Her i Brasil har de papirer for ALT. Skriv passnummer, navn, adresse, interesser og hobbyer her og der og hit og dit, vis passet ditt for á komme ombord i denne bussen, det tar tross alt to timer... Veska mi er FULL av billetter fram og tilbake og alle mulige papirer. Merkelig. Personlig kan jeg ikke huske sist jeg vaska háret. Jepp. Ekte backpakker-stil... jeg har vaska meg assa, men háret har gátt litt i glemmeboka. Pá den positive siden er det i det minste ikke brusete lengre..huffameg. I Brasil bruker de forresten ikke hárspray. Jeg er uten hárspray og ser ut som den verste áttitallsrockern pá háret.. Jeg skal sá kraftig ha meg en dusj i morra. En orntli en. Vi regner med at bussluka for billettsalg ápner i 5-tida.. da kan vi i det minste kjöpe billett. Det blir en trivvelig natt pá busstasjonen i Sao Paolo.

Jeg kan litt portugisisk folkens! Tro det eller ei!
Det jeg forstár forstár ikke Marianne og omvendt, vi er et radarpar, kan ikke si noe annet. Nár det gjelder planer og interesser er vi skremmende like. Den ene sier noe den andre ikke turte og si og sá viser det seg at vi er akkurat like enige om saken. Bra saker.

Sánn pá tampen kan jeg fortelle at jeg aldri trodde jeg skulle fryse i 21 grader. Blir sjokk á komme hjem :)

M&A

Háplöst forelska...

2006-03-27T19:09:00.000+02:00

Vi har forelsket oss. Hals over hode, stár til knes i det. Vi har da blitt totalt sjarmert av en by! Vi gár og gruer oss til á reise, og har allerede planlagt at vi legger turen hit igjen för vi setter oss pá flyet fra Rio i midten av April. I dag har vi sittet i flerfoldige tider for á legge ut bilder fra seilbátturen vi var pá, pluss bilder fra selve byen, men dessverre ser det ut som om noen av bildene ikke gár an á laste inn pá nettsida.

Bildene dere ser under er blant annet fra turen vi var pá i gár, da en vi har blitt kjent med her, tok oss med til en elv, der vannet har laget en naturlig sklie. Vi badet og koste oss i flere timer, og sklia var bare helt suverén! Alskens badeland med plastsklier blekner totalt nár man fár oppleve slike steder. Tett jungelskog med palmeträr, bananträr, lianer, grönnkledde hauger og tropiske blomster satte rammen for en fantastisk dag. I tillegg var vannet av noe lignende norsk sommertemperatur, som var deilig kaldt etter kvelende dager og badestrender hvor vannet er like varmt som i badekaret hjemme. Dessuten er strendene her sá langgrunne at det nesten er frustrerende. Vi trasket en dag avgárde til en slik strand som i reiseguiden vár ble meeeget positivt beskrevet. Svette og fäle kastet vi oss i vannet, bare for á merke at det var like varmt der som pá land. Og uansett hvor langt utover man gikk kom man ikke dypere enn til knärne. Vi befant oss tilslutt sá langt ute at en lommetyv helt uten problem ville klart á gátt gjennom veska vár, satt opp en liten bod ved veien og solgt alt av interesse, pakket sammen og trasket avgárde med fortjenesten för vi i det hele tatt ville nádd land. Jess, sá langgrunt var det virkelig.

Bildene er ná lagt ut i mindre format, med háp om at det löser problemet noen har hatt med á laste ned sida. Háper det gár bedre ná! Trykk pá bildet for á se de i större versjon.

I morgen reiser vi fra Paraty, og setter nesa mot Sao Paulo. En storby frister ikke särlig etter et slikt sted som dette, hvor vi etter hvert föler at vi har blitt en del av bybildet. Men, det er fortsatt mye á se, sá vi fár bite tenna sammen, törke tárene som evt kommer, og sette oss pá bussen i morgen tidlig. Heldigivis kommer vi igjen...!

-A&M-

Paraty

2006-03-24T16:38:00.000+01:00

Vi har kommet oss vel fram til Paraty, denne lille hvite byen som stammer fra kolonitiden. Her er husene lave med fargesprakende dörer og vindusskodder, og gatene i gamlebyen er totalt fri for alle slags motoriserte kjöretöy. Vi gár og rusler pá runde steiner mellom smá butikker, kafeer og atelier. Det virker som om hele byen bestár av kreative mennesker, som lager skulpturer, maler bilder og spiller musikk. Menneskene her er totalt annerledes enn i Rio, og virker som de koser seg i alt de gjör, pá arbeid som i fritid.

Vi har tatt inn pá et trivelig 'Pousada', et overnattingssted som blir drevet av noe som kan se ut som mor og to voksne dötre. De prater i vei pá portugisisk, og vi nikker samtykkende til det de sier uten á forstá annet enn et ord ná og da.

Onsdag var det pá höy tid á komme seg en tur ut pá sjöen, og vi betalte 60 kroner for en fem timers tur ombord en gammel seilskute. Vi lá pá dekk nesten hele turen, pá myke madrasser og puter. Báten stoppet ved öde strender med kokospalmer og bananträr, og vi tok oss selv i á si til hverandre gang pá gang at "dette er sá sykt...", för vi festet pá oss dykkermasker og stupte fra báten og ut i det turkise vannet.

Nár vi kom hjem fra bátturen hadde det gátt som det mátte gá; vi var solbrente som to griser. Men, til á ha värt i stekende sol og 35° den siste uka og unngátt á ha blitt brent, var det ikke verre enn at det kunne takles. Vi satte kursen mot apoteket (noe de forresten har usannsynlig mange av her nede...!) og fikk med oss aloe vera og en salve som jeg bare kan hápe pá finnes i Norge. Den lukta som en blanding av kumökk og yoghurt, og fungerte som bare det! I dag kunne vi konstatere at alt var mye bedre enn vi hadde kunnet hápe pá ved sengetid i gár kveld, og váre förste skiller var dermed et faktum.

I dag har vi bare drevet dank. Har ikke helt kommet oss etter jetlagen enda, og vákner fortsatt tidlig. I dag gikk vi ned til elva rett etter frokost, satte oss under et tre, leste i böker og helte innpá det vi kunne av vann. Et deilig slaraffenliv, pá lik linje med resten av byen - virker det som. Her blir vi ná til mandag morgen. Da setter vi oss pá bussen til en ny storby; Sao Paulo.

Ná derimot, er det bading som stár pá planen. Vi holder pá á renne vekk!

Hei sá lenge!

-M&A-

Kommentér, kommentar, KOM EN TUR!

2006-03-21T16:12:00.000+01:00

Sorry mac, men vi har da ikke fátt ordnet det slik at alle som vil kan legge igjen kommentar pá bloggen! Ná er det derimot fiksa, og alle som én er HJERTELIG velkommen til á slenge inn en hilsen til oss. Det er sá koselig!

Ná stikker vi om noen fá timer fra Rio, og setter nesa mot en liten by som heter Paraty. Vi skal sjekke ut langdistanserutebussene for förste gang, og háper pá noen med airconditionanlegg!

Tchau, tchau!

-A&M-

Fotballkamp, Christo og HANGGLIDING!!!

2006-03-21T15:13:00.000+01:00

Solnedgang over et seirende Vasco da Gama og over 50 000 tilskuere. Og godt var det! Sola var brennhet, og vi forlot kampen dryppende váte.

För kampen starter. De fleste er utenfor enda, siden ölet er billigere der, og skyggen letter á finne.

Fotaballkamp pá Maracaná stadion. Rios to beste lag pá en av verdens störste stadioner: Flamengo mot Vasco da Gama!

Flickorna foran Christostatuen pá fjellet Corcovado. Enormt höy, med en fantastisk utsikt over byen.

Hanggliding!!

Testing av flygeposisjon.

Agnetha og piloten ute pá rampa. "Is good yeah?" sa piloten. "m-m" sa Agnetha. "My house" sa piloten. Og dett var dett.

Vi er klare, vi er gira, vi har övd oss pá á springe sá fort vi kan. (Hvorfor har bare Agnetha hjelm...?)

Ingen kommentar! (sitat Agnetha)

Ready for takeoff! (ehee...)

Fjellet i bakgrunnen var det vi hoppet ut fra. Trykk pá bildet for á se rampen (blá)

Etter perfekt landing pá stranda. Vi stár sammen med en av Brasils beste hangliderpiloter, som kunne noen fá ord pá engelsk. "House" var et av de. Agnetha flöy med han og fikk se...en god del house.

Guiden vár, Helio, frakter oss rundt i Rio i bil uten lys, uten bensinpumpe, uten bensin, uten sikkerhetsbelter. Derimot hadde bilen en god del bulker, et sprengt anlegg samt skrujern som holdt vinduet oppe.

Guttaboys. Helio i midten med svigerbrödrene han gjerne skulle giftet inn i norske familier.

Kick some ass

2006-03-21T03:24:00.000+01:00

I gár var dagen for alle gutter med en viss interesse for fotball. I várt tilfelle var det da oss, 10-12 finske boys og en liten skare av finske smátupper som tok turen til verdens störste fotballstadion for á se de to Rio- lagene Flamengo og Vasco da Gama brake sammen. Og bare sá det er sagt helt til á begynne med: Brann stadium med deres tilhengere kan gá hjem og vogge! Vi ble mött av horder av Flamengo- fans, kledd i röde og svarte spillertröyer. De sang lagsanger (overraskende rent til á vare sá mange og sá höylytte...) og ropte slagord mens de närmet seg denne kolossen av en stadium. Politi til hest red rundt i vill galopp, med batonger i hendene og revolvere innen när rekkevidde. Guiden vár kunne fortelle at skulle en stakkar befinne seg pá feil side av stadion, ifört det andre lagets farger, ville klärne hans bli revet i fillebiter og brent.

Kampen var nok ikke särlig tilfredsstillende for oss (nyervervede) Flamengofans, og endte 2-1 til Vasco. Inne i kampens siste minutter endte det i slásskamp pá banen, og flere spillere, kamerateam, elleville trenere og politimenn dannet et gigantisk mylder til vekslende jubel, piping og bröling fra publikum. Etter at kampen var blást av, blandet vi oss med ca. 50 000 mer eller mindre fornöyde Rioere og gikk mot utgangen. Pá veien hörer vi en horde bak oss, enda en gang er det Flamengofansen som kommer. Nár de synger kjennes det skikkelig godt i hele kroppen! För vi vet ordet av det retter politiet táregass mot disse, og trykker av! Alle vi rundt fár ogsá kjenne hvordan den virker, og hoster hele veien ut til bussen. Over oss svirrer politihelikoptere, og stadion er omringet av politi - overalt.

Fotballtilhengighet har virkelig fátt ny betydning etter dette! Uansett om det höres vel dramatisk ut, var det bare utrolig fantastisk á väre pá Maracaná Stadion.
-Marianne-

Denne dagen har vaert fylt til randen med opplevelser.. akkurat som i gár! Vi startet tidlig med á dra til Corcovado - Christ statue. Det var helt sinnsykt, statuen var ekstremt stor og veldig flott..utsikten var helt vanvittig og bilturen opp gikk i 90 grader föltes det som. Vi hadde en annen plan klar for dagen, som lá og murret i bakhodet der vi rusla blandt pensjonister og andre turister pá toppen av et spisst fjell (bilder fölger vel senere)... den planen var HANGLIDING!

Klokka 15.00 skulle vi bli hentet av guiden som ogsá tok oss til kampen i gár. Jeg var grönn i ansiktet da jeg skjönte at dette var noe jeg helt seriöst pá orntli´skulle gjennomföre, men da vi naermet oss ble jeg mer rolig. Jeg kan allikevel skrive kraftig under pá at hangliding gav mersmak!! Det var sá fredelig der oppe i lufta, men allikevel utrolig spennende, og jeg fölte meg som en fugl! Herlig!! Det var helt sykt á löpe fort som fy utfor en rampe og sá er du plutselig mange mange meter opp i lufta..uten motor.

Helio tok oss fra denne turen til et sted hvor vi fikk smake forskjellig mat, og selv om jeg var litt pysete var det utrolig godt! Og jeg drakk brasiliansk öl, bedre enn norskt! Helio tok oss videre hjem til sitt hjemsted. En liten by som het Petropolis.. det var helt sinnsykt!! Lokale folk, skjönne unger og fotballspill, som i Friends! Vi lo og hylte som gale da Brasil- Noruega spilte mot hverandre..utrolig bra, det gjorde virklig inntrykk! Föler at jeg har venner der som jeg ikke kommer til á glemme! I morgen er det reise videre sörover til Paraty, hvor vi antakelig möter finnene fra i gár. Jeg föler meg priviligert, rett og slett. Dette tar seg bare mer og mer opp!!!
-Agnetha-

Noko á kvila augene pá...

2006-03-18T16:16:00.000+01:00

Olá!

2006-03-18T15:26:00.000+01:00

Jeg har merket meg ett og annet siden ankomst Rio. Kanskje mest etter ankomst Copacabana beach. I gár slynget vi váre smekre (kritthvite) kropper inn i bikiniene váre og satte kursen mot stranda. Copa er dröye 3 km lang, en strand som jeg ikke har sett noe lignende til i hele mitt liv. Den slynger seg som et hvitt belte rundt byen, för den ender i en grönn tupp. Pá baksiden av denne grönne tuppen begynner neste strand, Ipanema. Her har vi enda ikke värt, og etter gársdagen kan det kanskje väre det samme. Ipanema blir nemlig sett pá som stranden der de virkelig classy folka med bare de flotteste sjokoladebrune kroppene, de spenstigste speedo-trusene og de mest veltrente rumpene befinner seg. Det ligger litt mer prestisje i Ipanema, slik jeg har forstátt det.

Etter ankomst til stranda, trötte og varme etter en taubanetur til Rios utkikkspunkt nummer én; Sukkertoppen, var vi ná klare for bading, bading og atter bading. Vi kastet oss ut i vannet, og vannet kastet oss tilbake. Bölgene pá Copa fár bölgene hjemme til á virke som skvulping i et vannglass. Med en hánd pá bikinitoppen, og den andre i et fast tak rundt badebuksa, virvlet vi rundt i en malström av hvitt skum, sand samt en og annen innfödt. Som det vikingeavkommet vi er, koste vi oss nesten i hjel i várt váte element. Med latteren löst og maskaraen liggende i tykke lag under og over öynene og bortover mot örene hadde vi det helt supert.

Etter en halv time i vannet var det pá tide á gá tilbake til hotellet. Det var da det slo oss. I all den tida vi hadde befunnet oss blant 12- árige gutter pá bodyboards, hadde det ikke vaert sá mye som én eneste annen jente i bölgene rundt oss. De vi hadde sett, hadde med kvinnelig sjarm og eleganse gátt til knes uti vannet, dukket seg avslappet ned, för retur til badehándkleet sitt.

Vi föler oss altsá veldig lite jentete her nede. Her oser det femininitet av alt som kan krype og gá, enten de er störrelse 36 eller toogfemtipluss. De gár i fargesprakende topper som viser alt og ingenting, og vi som vandrer rundt i siste hjemlandets mote; militärgrönt og brune toner blir nok sett pá som noen kjedelige typer. I tillegg bruker vi brystholder. Tro meg, det har värt et og annet tilfelle der det hadde värt nödvendig for de her ogsá. Alt i alt fremstár brasilianske kvinner som vakre, stolte og akkurat det de er: kvinnelige. Vi blir reine gutta i forhold.

Jeg hadde en brasiliansk jente som var utvekslingsstudent i klassen min pá videregáende. Etter at jeg har kommet hit husket jeg det hun utbröt i en gymtime: Norske jenter var sá utrolig lite jentete! Hvor var formene váre? Og dersom vi var i den situasjon at vi faktisk hadde noen, hvorfor skjule dem? Hvorfor gikk vi som mannfolk? Hadde vi ikke vondt i ryggen av á gá sá stivt hver dag!? Resten av gymtimen fikk Diana bruke for á läre oss á gá. Tha Brasilian Way.

Ná skal vi ut og nyte váre 31 grader celsius. Vi har det helt fortreffelig, og över oss pá á väre jentete.

-Marianne-

Ny verden

2006-03-17T14:50:00.001+01:00

Her i Rio er det idag sol fra morgenen av, noe som er nytt for oss. Det er ogsaa 30 grader, men heldigvis ikke like fuktig som det har vaert. Vi badet paa Copacabana i gaar. Der var det mye bolger, noe som resulterte i mye sand i bikinien. Her maa vi passe paa tingene vaare hele tiden. Vi ble nesten frastjaalet sekken vaar i gaar i et oyeblikk vi ikke holdt paa den. Det gjelder aa vaere paa vakt. I dag tenkte vi at vi skulle dra paa en utflukt til Sugarloaf mountain, med taubane og greier. Byen er full av mennesker i fjortisklaer, det er tydeligvis dresskoden enten du er 7 ar eller 40 ar, det skal mye til a kle seg mer utfordrende enn de som bor her...

Vi bruker ellers en del tid paa a finne fram her i byen, det er mange gater som ser nesten like ut og vi vil helst ikke dra opp kartet hele tida heller. Det vi hele tiden kan forholde oss til er strandlinjen, for Copacabana er laaaang.

Det er masse herlig frukt her og masse liv. Byen er flott! Her er det ikke vanskelig a komme seg paa internett, det kan jo bli vanskeligere etterhvert nar vi drar sörover. Mail oss gjerne!

Enn saa lenge ;)

M&A

Rio de Janeiro - dag 1

2006-03-15T16:16:00.000+01:00

Vi er i Rio de Janeiro! Det er helt utrolig merkelig á vaere her, og gá rundt i denne gigantiske byen. Fra flyplassen og inn til sentrum tok det dröye 30 minutter, hele tiden med smekkfull bebyggelse susende forbi vinduene. Taxisjáfören stod i köen utenfor ankomsthallen og plukket oss ut som et rovdyr pá jakt etter flokkens svakeste. Vi fikk ikke en gang tid til á tenke oss om. Han hadde báde navneskilt og uniform, og med ingen anelse om hvor vi egentlig skulle, fulgte vi pá. Han fikk det til á virke som det hele var bestemt pá forhánd, og at den eneste grunnen til at han befant seg der var for á plukke oss opp. Etter á ha satt oss inn i bilen gikk det opp for oss hvilke svimlende summer vi faktisk hadde betalt, og resten av turen gikk med pá á se stumt ut av hvert várt vindu mens vár kjaere sjáför fortalte hvor mye han likte Norge, bacalao og Jostein Flo. Jeg tror han forstod pá vár manglende entusiasme at vi ikke var saerlig fornöyde.

Pá vei gjennom gatene regnet vi raskt ut at vi kunne kjöpt oss minst tre nye bukser for taxituren vár. Men, som vi raskt konkluderte: her er det bare á laere av sine feil, og det raskere enn raskest.

Vi ligger fire timer etter Norge, noe som resulterer i at vi er litt dögnville. Mens andre sávidt har plantet föttene i sanden denne formiddagen, er vi i avslappende-ettermiddag-modus. Bare en tre- fire timer igjen til vi faktisk befinner oss der.

Da roper Rios gater (og ikke minst alle dens gateselgere pá oss) igjen, sá vi fár vel traske pá. För vi...tar kvelden?

Hei sá lenge!

M&A

Ivrig?

2006-03-13T21:30:00.000+01:00

Nå har det seg sånn at vi ikke har reist noe sted enda da. Men snart, snart blir det stas her inne! Vi skrives - fra Rio.

-M&A-