Olá!

Jeg har merket meg ett og annet siden ankomst Rio. Kanskje mest etter ankomst Copacabana beach. I gár slynget vi váre smekre (kritthvite) kropper inn i bikiniene váre og satte kursen mot stranda. Copa er dröye 3 km lang, en strand som jeg ikke har sett noe lignende til i hele mitt liv. Den slynger seg som et hvitt belte rundt byen, för den ender i en grönn tupp. Pá baksiden av denne grönne tuppen begynner neste strand, Ipanema. Her har vi enda ikke värt, og etter gársdagen kan det kanskje väre det samme. Ipanema blir nemlig sett pá som stranden der de virkelig classy folka med bare de flotteste sjokoladebrune kroppene, de spenstigste speedo-trusene og de mest veltrente rumpene befinner seg. Det ligger litt mer prestisje i Ipanema, slik jeg har forstátt det.

Etter ankomst til stranda, trötte og varme etter en taubanetur til Rios utkikkspunkt nummer én; Sukkertoppen, var vi ná klare for bading, bading og atter bading. Vi kastet oss ut i vannet, og vannet kastet oss tilbake. Bölgene pá Copa fár bölgene hjemme til á virke som skvulping i et vannglass. Med en hánd pá bikinitoppen, og den andre i et fast tak rundt badebuksa, virvlet vi rundt i en malström av hvitt skum, sand samt en og annen innfödt. Som det vikingeavkommet vi er, koste vi oss nesten i hjel i várt váte element. Med latteren löst og maskaraen liggende i tykke lag under og over öynene og bortover mot örene hadde vi det helt supert.

Etter en halv time i vannet var det pá tide á gá tilbake til hotellet. Det var da det slo oss. I all den tida vi hadde befunnet oss blant 12- árige gutter pá bodyboards, hadde det ikke vaert sá mye som én eneste annen jente i bölgene rundt oss. De vi hadde sett, hadde med kvinnelig sjarm og eleganse gátt til knes uti vannet, dukket seg avslappet ned, för retur til badehándkleet sitt.

Vi föler oss altsá veldig lite jentete her nede. Her oser det femininitet av alt som kan krype og gá, enten de er störrelse 36 eller toogfemtipluss. De gár i fargesprakende topper som viser alt og ingenting, og vi som vandrer rundt i siste hjemlandets mote; militärgrönt og brune toner blir nok sett pá som noen kjedelige typer. I tillegg bruker vi brystholder. Tro meg, det har värt et og annet tilfelle der det hadde värt nödvendig for de her ogsá. Alt i alt fremstár brasilianske kvinner som vakre, stolte og akkurat det de er: kvinnelige. Vi blir reine gutta i forhold.

Jeg hadde en brasiliansk jente som var utvekslingsstudent i klassen min pá videregáende. Etter at jeg har kommet hit husket jeg det hun utbröt i en gymtime: Norske jenter var sá utrolig lite jentete! Hvor var formene váre? Og dersom vi var i den situasjon at vi faktisk hadde noen, hvorfor skjule dem? Hvorfor gikk vi som mannfolk? Hadde vi ikke vondt i ryggen av á gá sá stivt hver dag!? Resten av gymtimen fikk Diana bruke for á läre oss á gá. Tha Brasilian Way.

Ná skal vi ut og nyte váre 31 grader celsius. Vi har det helt fortreffelig, og över oss pá á väre jentete.

-Marianne-