BUNGY JUMPING!

Har vi gjort det? Har vi? Ja, det kan du skrive under paa at vi har! Og Agnetha var virkelig kongen paa haugen. Etter en kjapp registrering, underskriving av papirer som sa at vi sverget paa aa vaere psykisk tilregnelig (hvem er det i det tilfellet?!?) og ellers ved god helse, gikk hun rett til gutta med strikken og et par minutter etter befant hun seg paa vei oppover i heisen koblet til den 60 meter hoye krana. Og dette er jenta som sa at hun aldri i livet kom til aa hoppe i strikk. Aldri. Jeg fikk ikke engang trykket paa 'paa'- knappen paa kamera, foer jeg hoerte en stemme broele "One-to-three - BUNGYYY!!" Og der var hun jammen! Med armene ut til hver side, med hodet foerst og retning rett mot jordas innerste indre. Hun fikk det hele til aa se latterlig enkelt ut. Saa kom hylet enhver fjortisjente ville frydet seg over aa ha i skuffen, og froeken Fevang spratt hit og dit som ... ja, nettopp, en strikkball.

Jeg brukte litt lenger tid paa toppen. Jeg kan aerlig innroemme at jeg aldri i mitt snart 25- aarige liv har vaert saa redd foer. Det var som om hele kroppen min skrek til meg at jeg oppfoerte meg som en idiot, og at den aldri i livet hadde som intensjon aa bli med over kanten og ut i luftrommet utenfor. Ikke om den saa fikk betalt for det. Hver eneste millimeter av meg skalv inn til beinet, og stroppene rundt anklene hadde faatt mer enn nok av tid til aa kutte blodsirkulasjon. Jeg ville bare ned. Jeg ville ned paa jorda, helst den veien jeg kom opp. Jeg gav beskjed om at heisfoereren bare kunne sette vogna i revers, og han saa oppgitt paa meg. Etter en liten pause paa benken og litt gneldring for meg selv, proevde jeg paa nytt. Bort til aapningen, kjenne tyngden av strikken i det den ble sluppet over kanten, feste blikket paa fjellene borte ved horisonten, ut med armene- og en hjelpende haand mellom skulderbladene som gav meg det avgjoerende dyttet.

Etter det gikk det hele bare veldig fort, rundt og rundt - nedover, nedover, nedover. Jeg forstaar ikke hvordan, men paa en eller annen maate klarte jeg aa trekke pusten rett foer hodet og overkropp forsvant ned i vannet under meg. Ikke at det var noedvendig forsaavidt, for der nede ble jeg ikke lange biten akkurat. Med vannet sprutende til alle kanter floey jeg opp igjen og selv om jeg ikke kan huske det selv, var visst mine eksakte ord: "Ej vil berre doe!!! Sjaa til aa faa mej ned herifraaaa!"

Vi har bungyjumpa - jasaamennharvidetdagitt! Og bli ikke overrasket om vi ALDRI gjoer det igjen.

Agnetha og strikkgutta.

"I believe I can flyyyyy..."

Agnetha sett nedenfra. 60 behagelige meter nedenfra.

Fyttikatta. FY TI KATTA.

Marianne endelig i lufta.

Agnetha vel nede. Griner som et lite barn. Og smiler litt innimellom.

Beviset! Den skal rammes inn!