Taxi, miss? Taxi? You, miss? Taxi? Taxi?

Vi er i Bangkok. Fotoapparatet mitt er fullt av bilder tatt i hundre-og-tredve-og-noen kilometer i timen, som skal vise Malaysia og Thailand sett fra bussvinduet. Vi reiste fra Kuala Lumpur, og hadde egentlig Krabi som maal, men underveis ble planene noe forandret. Agnetha har hatt en ganske saa lei hjemlengsel de siste ukene, og baade matlyst og soevn har vaert uteblivende. Paa bussen bestemte vi oss derfor for aa komme oss hjem med foerste fly, selv om det sikkert ville faatt noen og enhver til aa rive seg i haaret. Hva skal vi hjemme liksom?? Hjem?! Thailand versus Norge?! Men, uansett hvor mye fornuft en proever aa snakke til seg selv, saa klarer en ikke alltid aa omvende seg fra tankene som har spikret seg fast. Toensberg var i det oeyeblikk blitt oppgradert til tidenes mest fantastiske sted, og det fikk saa vaere at det verken fantes 39 grader i skyggen, hvite strender, korallrev eller fnugg av smultlukt i gatene der.

Vi kom da til Bangkok etter 20 timer paa buss - den siste var en rullende kino der de foerst viste noe som maa vaere verdens verste humorprogram, saa etterfulgt av en dubbet versjon av filmen "Dukes of Hazard". Denne bussen hadde ikke brukt et eventuelt overskudd paa oppgradering av komforten - de hadde nemlig prioritert hoeytalere i stedet. Det ble noen saftige timer foer filmen tok slutt, og vi ante muligheten for aa faa sove litt. Da var det derimot tid for noe saa noedvendig som litt avslappende musikk. A la Bjoero Haaland. Det er kanskje unodvendig aa si at det var litt oppskakende for to troette jenter.

Vi sjekket inn paa et hotell ganske midt i byen, bare et kvartal unna den O store backpackgaten Kao San Road. Her ble vi i ca en time - foer vi kastet oss i en taxi til flyplassen. Paa flyplassen fikk vi vite at vi hadde to valg, enten standby fra klokken 20:00, med relativt liten sjanse for aa komme med, eller en ny billett den 15. mai. Etter litt raadslaaing befant vi oss paa nytt i en taxi paa vei tilbake til hotellet.

Med ett har vi altsaa bare 11 dager igjen av turen vaar, og har kortet ned herligheten med en hel maaned. Egentlig er det helt greit,- vi har vel allerede funnet ut og akseptert at vi kanskje ikke ble satt paa denne jord for aa backpacke.

Vel tilbake la vi oss ved svoemmebassenget, og kom raskt i prat med Therese, en trivelig jente fra Nordfjordeid. Hun hadde nettopp kommet til Bangkok, og skal reise rundt i en maaned, mutters alene. Slike moeter setter ens egen situasjon litt i perspektiv, om ikke annet. Vi ble med henne for aa spise, og hadde en fortreffelig kveld i mylderet av matboder, salgsboder, innfoedte og andre reisende i Kao San Road. Det var vanskelig aa la vaere aa kjoepe noe - prisene er latterlig lave her. En skal vel strengt tatt prute paa alt som ikke har prislapp, men naar et smykke, en t-skjorte eller et par sko ikke koster mer enn 17 norske kroner, saa virker det nesten frekt aa ville ha det rimeligere.

I kveld skulle vi ta bussen til Phuket, og sjekket ut fra hotellet. Vi havnet i trafikkork paa veien til busstasjonen og med altfor liten tid kom vi oss endelig inn i billetthallen. Her ble vi moett av noe som virket som en halv million thaier som alle skulle ut aa reise, men som virket som de ikke visste verken hvor, naar eller hvordan. De vrimlet rundt oss som bier i en kube, og hadde vi ikke visst bedre kunne det nesten virket som de formerte seg fra et minutt til det neste. Svetten rant fra hver eneste krok paa kroppen, og naar dama i billettskranken saa paa oss med alt annet enn det "smilets land" er kjent for, ble det nesten for mye for oss. Atter en gang maatte vi bare bite i det sure eplet, praie en taxi og komme oss tilbake til hotellet.

Saa naa sitter vi her da, har nettopp spist middag, og skal gaa og legge oss snart. Vi er som to 70- aaringer paa tur. Hadde vi hatt knestroemper og shorts oppunder armhulene, saa hadde vi antakelig faatt pensjonistpris paa bussen. Vi foerer ikke akkurat en utagerende livsstil.

Det er litt rart aa tenke paa at vi kommer hjem til 17. mai. Samtidig foeles det utrolig lenge siden vi forlot Norge, og vi er veldig fornoyd med turen vi har hatt. Brasil var enestaaende, og Thailand og resten av soeroest- Asia er ogsaa nydelig. Det er bare det aa klare aa omstille seg fra det ene til det andre som er litt vanskelig. Andre klarer vel akkurat den biten hakket bedre enn det vi gjoer.

Naa har vi derimot 10 dager med sol, strand og slaraffenliv foran oss, og det skal bli veldig deilig. Vi har gaatt til innkjoep av solfaktor 20, og skal naa for alvor gaa inn for aa bli sjokoladebrune. Det vil si - Agnetha skal. Jeg skal vaere fornoyd dersom jeg kommer hjem og ser "gloedende" ut.

Roedgloedende.