Et lite notat

Okei. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker aa ikke vite hva jeg skal. Det gjoer meg usikker og surrete og littegranne gloomy. Vi bor i Kuala Lumpur og jeg syns etter et par dager at det er fint. Litt tryggere enn foerste dagen lissom. Ikke foer har beina mine planta seg littegrann paa et sted, saa skal jeg videre. Thats the TRUE beauty of backpakking veit du. Okei, saa kanskje jeg ikke er en backpakker. Jeg kan vel ikke si det for sikkert foer vi setter oss paa flyet fra Bankok om fem og en halv uke og har unnagjort Malaysia og Sor-Thailand paa null komma svisj. Det blir mye strand og mye sol og mye .."jess, da har vi vaert her..hvor skal vi naa og hvor lenge skal vi vaere der?" Jeg kjenner at det indre i meg skriker etter en slags plan. HVA skal jeg forholde meg til? Gi meg en dato en fergeforbindelse..hva som helst. Der har du meg da, i et notteskall.

Heldigvis er ikke Marianne saann at hun syns hele magien blir borte hvis vi legger en svak skisse over de neste fem ukene, selv om hun kanskje ikke trenger like mye planlegging som meg. Vi skal i alle fall til Penang naa da. Skal bo paa YMCAs hostel der i tre netter, og saa se om vi liker oss..hvis ikke saa drar vi. Jada det hoeres heeerlig ut ikke sant? Det er befriende aa kunne stikke fra et sted der man ikke liker seg...men jeg liker aa vite litt hva jeg skal. Tror jeg. Man kan bli forvirra av en saann tur.

Det kan fort bli litt overveldende at man foeler at man ikke har noen som helst plass i den store sammenhengen naar man er ute i verden saann. Jeg er en stor del av symbiosen Marianne og Agnetha, men utover det er jeg en ikke-eksisterende maur paa det store verdenskartet.

Slike turer foerer med seg litt laerdom. Om en selv, om ens forhold til andre, om hva en liker og ikke liker og om hva som gjoer en glad og deprimert. For meg funker det bra og tenke "dagen i dag" og ikke noe saerlig lengre. For da kommer dette "jeg-vil-ha-struktur" -spokelset fram igjen. Man laerer seg noen teknikker.

Jeg er utrolig takknemmelig for denne turen og for aa ha muligheten til aa se saa utrolig mye av verden som jeg kanskje aldri hadde sett hvis ikke!!! Samtidig saa skal det bli godt aa komme hjem. Jeg har laert aa sette pris paa landet mitt, tradisjonene vaare og for ikke aa snakke om at vi har vaart eget spraak. Det er fantastisk!!

Jess, men det var altsaa et lite notat fra den ikke saa pottetette parten av dette reisefolget som begynner aa bli vant til aa leve i en sekk, men samtidig syns det blir godt aa leve i et skap. Misforstaa meg rett.

Da er det vel snart no middag her i KL by. Ikke stekt, ikke for varmt ikke for kaldt, men noe midt i mellom, hvis du skjoenner. Det er instruksjonen fra legen til Marianne her nede.
Vi sees folkens! Te sommern!

Takk og lov, takk og lov, takk og loooooov...!!!

Vi har nettopp vaert innom en legeklinikk der en koselig liten indisk damedoktor med verdens laveste og mest hoeflige stemme, dytta paa meg en stykk antibiotikakur, en hostemikstur, en paracetamoldose og en kur for tett nese. Naar jeg spurte den likesaa trivelige dama i resepsjonen hvor mye herligheten kostet, kunne hun opplyse om at det var hele 15 ringit (30 kroner) for konsultasjonen og 35 (jada, 70 kroner dere!) for det lille koldtbordet av medisiner. Hun saa paa meg og spurte om dette ble veldig dyrt for meg. I det oeyeblikket foelte jeg for aa legge meg over disken og grine. 100 kroner! Jeg hadde gladelig betalt 1000 for aa faa lukt og smakssans tilbake. Hvis jeg i tillegg faar aapna oerene foer avgang fra Bangkok i Juni, skal jeg sende de en bukett med blomster! Med bud! Fra Norge!
(Nuveeel...)

I gaar var vi i Chinatown. Naa hadde det passet fint aa skrive at denne bydelen var et "herlig sammensurium av lukter og smaker..." men for min del saa var det jo naturlig nok ikke det da. Allikevel var det utrolig morsomt aa gaa rundt i mellom de mange bodene som solgte kjente "merkevarer" til "very nice price just for you, pretty woman". Det myldret av mennesker her, og Agnetha kunne opplyse om at noen av dem kanskje burde innse sitt mer eller mindre skrikende behov for deodorant og tannpuss. Hun har vaert mitt lukt- og smaksorgan de siste ukene, og har maattet fortelle meg hvordan det ene og andre kjennes ut. En vanlig samtale mellom oss de siste dagene har ofte vaert slik: "Smak paa dinna bollen her Agnetha. Det va litt merkelig fyll inni. Ka den smaka?" Hun tar en liten bit, tygger grundig og smatter litt foer hun gir den tilbake til meg med et usikkert uttrykk i ansiktet. "Den smaker vel som en blanding av skinke og kake paa en maate. Middag og dessert i samme bakverket kan du vel kanskje si..!?"

Hun er da saa snill den jenta...

Vi tenkte at siden vi var i China Town maatte vi nesten spise kinesisk mat. Vi gikk inn paa den naermeste vi kunne finne - et koselig lite sted der de laaste opp og igjen kjoeleskapet (med en diiiger hengelaas paa en slaa) for hver gang noen bestilte en flaske oel. Etter aa ha bestilt maten og ventet paa den en liten stund, fikk vi herligheten foran oss. Agnetha sin saa forsaavidt ganske grei ut - stekte groennsaker og ris. Min var vel det vi kan kalle hakket verre. I skaala foran meg, blant nudler, loek og chilipepper - laa det en halv blekksprut og duvet i suppa. Den hadde selskap av noen hele upillede reker, med alt det maatte innebaere av rogn, oeyne og bein, samt noe som ligna litt paa en minitayrutgave av svoren paa norsk juleribbe -foer den blir sproestekt i ovnen. Og en ting er det aa skulle spise all denne gastronomiske herligheten, men naar man i tillegg ikke smaker, bare kjenner konsistensen av ting - da ble det litt vanskelig. Ikke umulig, men vanskelig. Vi takket gladelig ja til tilbudet om ris, og satt og rotet rundt med spisepinner foer vi innsaa vaare begrensninger og grep etter gaffel og skje.

Naa er vi da paa hotelljakt igjen. Vi tenker aa bli i denne sinnsyke byen en liten stund til, men hotellet vi hadde booket inn paa var plutselig steget dobbelt saa mye i pris, saa da faar vi lete etter billigere alternativer.

Hei saa lenge!

Gaarsdagens lille hoeydepunkt (bokstavelig talt): Skybridge paa Petronas Twin towers, verdens nest hoeyeste bygning.

Agnetha hundre-og-foerti-og-noen meter over Kuala Lumpur.

Sett filmen "Entrapment" der Catherine Zeta Jones og Sean Connery henger og dingler under Sky Bridge? Kanskje ikke akkurat det samme med disse gutta, men fyttikatta for en jobb!

Vi har nettopp moett et par fra Norge, og sitter og utveksler erfaringer fra de ssite ukene, naar en hel gjeng med indere kommer og spoer om aa faa ta bilde sammen med oss. De holder rundt oss og trykker seg inntil, sikkert stas aa staa naermest mulig disse hvite vesenene fra nord.

Chinatown.

YES! Endelig bilder paa bloggen igjen!!

Singapore tatt fra bussvinduet. Utrolig diger og uoversiktlig by...

Marianne ble nesten tvunget til aa ta bilde sammen med den slangen her. Men jeg veit at hu innerst inne likte det. Akkurat paa dette bildet er det ikke saa lett aa se, men de er egentlig bestevenner. For min egen del kan jeg ikke skryte av en slik relasjon.. FYTTI saa ekkel.

Agnetha i "Underwaterworld" paa den lille oeya Sentosa ved havna inn til Singapore. Her staar hun og hviler seg paa rullebaandet (eat your heart out, akvariet i Bergen...) mens fisker i alle former og fasonger svoemmer i tunnelen over og rundt henne.

Er saa mye bonding atte. Denne svaeringen laa og slappa av oppaa tunellen. Marianne er en ekte dyrevenn. Hu sier alltid til villbikkjer : kom her kompis!! KOOM! Mat?? Jadda! Verden trenger saanne veit du!

Delfinshow. Det eneste som var trist med det, var at delfinene ikke var ute i det fri, slik de burde vaere. Disse delfinene var helt spesielle, de var nemlig rosa paa magen og halen!

Agnetha har nettopp kastet en krone i oenskebroennen paa Sentosa. Og tror dere ikke oensket om aa bli klin lik Cameron Diaz gikk i oppfyllelse!?

Utsikt fra hotellrommet vaart i Kuala Lumpur. Mest fantastiske byen til naa!

Fiber!! Endelig fiber!! Vi maatte helt til Kuala Lumpur for aa finne noe annet enn loff med sirup paa.. Til gjengjeld var denne klumpen en kjempe av et bakverk, som gaar Ingers Rugbroed en hoey gang. Men saa kosta den ogsaa mest i hele butikken da..

Kuala Lumpurs radiotaarn er 421 meter hoeyt, og staar som et nydekorert juletre midt i mellom de andre hoeybyggene (som braatt ikke er saa hoeye lenger). Heisen tar en til toppen paa under 58 sekunder!

Da er vi i Singapore. Etter en liten lynvisitt paa flyplassen i Taipei, og noen gode raad fra andre som hadde vaert paa Taiwan foer oss og som kunne fortelle at det ikke var saa mye aa hente der, fikk vi booket om billetten, og komt oss paa foerste fly vestover. Det har vi vel egentlig ikke angret saa mye paa.

Gaarsdagen begynte heller traakigt, siden vi befant oss paa et heller slitent hotell akkurat i begynnelsen av Singapores horestroek. Ikke det at vi fikk den store foelelsen av det, det krydde i altslags folk her, og en kunne ikke akkurat peke ut hva som var hva eller hvem som var hvem. Jeg vaaknet enda en morgen med potte tett nese, og det begynte aa ta paa. Her er det nemlig slik at alle bygg, hoteller og kjoepesentre har airconditionanlegg som durer og gaar i det ubegripelige, noe som resulterer i at det er tropevarme ute og isbjoerntilstander inne. Det hjelper ikke akkurat paa forkjoelelsen at kroppen maa innstille seg paa sommer og vinter om hverandre. Iallefall ble vi liggende en stund i senga og sutre litt - vi vaaknet klokka 06:00, fullstendig uthvilt selv om vi etter Los Angeles- tid hadde holdt ut i uallminnelige tider.

Vi tok oss etterhvert i skinnet, og gikk for aa se etter frokost. Hotellet vaart, og flere med det, har ikke den luksusen at de serverer frokost til gjestene sine, saa her var det bare aa legge ut. En blir vel ikke akkurat i bedre humoer av den grunn... I allefall fant vi oss en liten sjappe med noen bananer hengende i en snor og hvitt broed fra en 7-11 butikk. Agnetha kunne oppmuntre meg med at hun gjerne skulle hatt null luktesans for en stund, for gatene lukter ikke akkurat liljer og nyvaska klaer. Her er det full frityrsteking fra foer fuglene i det hele tatt har faatt opp oeynene om morgenen, og naar det i tillegg er klamt, fuktig og ikke saa mye som et eneste vindfnugg ute og flyr, sa sier det seg selv at det kan bli ganske ... interessante luktkombinasjoner ute og gaar.

Etter den deilige frokosten paa noe som meget mulig er hotellets soeppelsjakt, var vi desto bedre humoer. Er vi av den typen som graver seg ned innimellom, saa skal det jammen sies at vi klarer aa grave oss opp igjen ogsaa. Vi fikk tak i en taxi som tok oss til et gedigent kjoepsenter, og vi ble helt overrumplet over prisene her. Her fant vi maken til det kameraet som ble stjaalet fra meg i Los Angeles, og betalte en pen liten sum for aa frakte det med oss videre. Det gav en god foelelse aa vite at vi naa kan doukumentere saker og ting igjen.

Naa er det kun en liten time til vi maa sjekke ut fra hotell "Fragrance Ruby", og vi skal videre til Kuala Lumpur. Har vi foerst begynt paa disse gedigne storbyene er det like greit aa fortsette i samme rekka. Vi har funnet oss et hotell med svoemmebasseng, og haaper inderlig paa at vaeret skal ta seg opp littegrann. Her lyner det nemlig og tordenet gjaller i veggene. En taxisjaafoer sa at etter tsunamien har vaeret endret seg her, og at det regner mer naa en foer. Merkelige greier...

Haaper du har det bra der du er, og saa skrives vi fra Kuala Lumpur! KUALA LUMPUR! Vi er saa heldige at vi vet det ikke selv engang.

Aaarg...

Los Angeles meg midt opp i rompa! Vi gleder oss til aa forlate dette stedet! Om vi hadde reist i gaar hadde det ikke vaert et oeyeblikk for tidlig! Torsdag ble digitalkameraet vaart stjaalet fra rommet. Vi skulle jo egentlig til den gigantiske fornoeyelsesparken Six Flags, men siden det ikke var flere paameldte paa turen, ble det til at vi reiste til en mindre park i stedet. Og sprengte budsjettet ganske kraftig for aa staa i koe opptil flerfoldige timer. Utover ettermiddagen ble det derimot bedre, og vi fikk da ogsaa kjoert oss i noen berg og dalbaner og karuseller uten sidestykke. Det var utrolig morsomt.

I koen inn til foerste tur gaar det opp for oss at kameraet ligger igjen hjemme. Begge trodde den andre hadde tatt det med, og det brer seg en kald foelelse paa ryggen. Hva hvis...? Vi haaper paa flaksen, og proever aa la vaere aa tenke paa det. Naar vi kommer tilbake til rommet er kameraet selvfoelgelig borte. Bilder fra 5 uker i Brasil - venner vi kanskje aldri kommer til aa se igjen,- alt er borte. Det blir en del grining og sutring baade ved leggetid og morgestund, og dagen derpaa er heller dyster. Vi lengtet hjem. Ikke har de skikkelig mat her heller - det er UMULIG aa oppdrive noe som er sunt og grovt - her er det bare fast food i gigantiske porsjoner, fulle av fett og sukker. Vi finner ikke frokost som ikke drypper av fett - og droemmer om broedskive med leverpostei og sylteagurk og et stort glass melk som ikke smaker vanilje.

Naa skal vi derimot reise fra dette hostellet - og vende snuten mot Hotel Roosevelt der vi skal tilbringe en natt foer vi reiser i morgen. I kveld blir det avslapping paa hotellrommet, litt tv- titting og full kroppspleie. Jeg er fortsatt forkjoela som bare juling, og trenger bare aa bli ferdig naa. Det gaar seg nok til!

Vi snakkast!

Los Angeles baby!!

Vi trasker rundt i Los Angeles og finner det hele merkelig lite oppsiktsvekkende egentlig. Etter en lang flytur fra Rio de Janeiro - via Sao Paulo, landet vi tirsdag morgen paa flyplassen her i LA. Og bare saa det er sagt: amerikanere er merkelige, merkelige mennesker. De er saa fulle av seg selv og landet sitt, at det tyter ut i alle ender. Paa flyplassen maatte vi vente i over en time i lang lang rekke - fordi 'visitors' tross alt bare hadde en skranke der det skulle sjekkes pass, ta fingeravtrykk og bilde foer du faar slippe inn i det "aller helligste". Nedover rekka satt det fullt opp av andre kontrolloerer - kanskje saa mange som 18 skranker der betjentene bakom drakk vann, filte negler, pratet med naboen eller spilte kabal paa dataen, hva vet jeg. I allefall satt de bare der og hang mens de ventet paa at en og annen amerikansk statsborger skulle komme av et og annet fly. Jeg foelte meg for foerste gang i mitt liv som en innvandrer der jeg stod.

Amerikanere er braakete, storkjefta og intense. Og det du har hoert om at alt er stoerre over here - det er helt riktig. Porsjonene er store, bilene er store, menneskene er store, flaskene er store, sjokoladene er store, ALT er dritSTORT! Det er nesten saa det er paa grensa til litt slitsomt - allerede. Vi har laert at en porsjon mat holder til oss begge - i massevis. Det er virkelig ikke noe rart at de sliter med litt overfloedig flesk her og der. De spiser som om det er deres siste maaltid.

Paa rommet vaart paa hostellet ligger det en dame i 60- aara og sover som om det er det foerste og det siste hun har gjort i dette livet. Hun hadde tatt puta mi naar jeg kom for aa legge meg, og jeg endte opp med aa maatte gaa i skranken for aa faa en ny. Hun hadde stablet alle klaerne sine paa en stol inntil stigen paa koyesenga (ja - vi sover selvsagt i koyeseng. Er saa koselig atteredet...) saa jeg maatte be henne om aa flytte de. Hun svarte bare at jeg kunne legge de paa golvet. I dag fant Agnetha henne i senga (hun sover skikkelig lenge, og snorker som et treskeverk) fullt paakledd og med plataajoggesko paa beina. Hun spurte hvor vi kom fra. "We're from Norway" Sa Agnetha. "Aa.." sa dama. "I'm from Canada". Jepp.

I dag har vi shoppet. Vi har kost oss kraftig. Snakket med noen danske jenter som kom fra Thailand, og de kunne fortelle oss at der var det ingenting stoerre enn str. 34. Konklusjon: vi maatte shoppe her. Og Los Angeles har utrooolig masse stilige klaer. Ikke er det altfor dyrt heller, saa vi foelte at vi kom fra det med litt penger i behold. Snart skal vi ut og kjoepe oss EN porsjon middag, foer vi skal paa kino en tur. I morgen er det Six flags! Karuseller til vi kaster opp! Agnetha er litt smaakvalm allerede. Det blir ARTIG!! Hurra!

Bilder...

Skjärtorsdag i Paraty. Fakkeltog og Jesusfigur klokka halv ett om natta. Litt annerledes enn i Norge, og veldig spesielt á se...

Nordmeeenn!!! Liv Hilde og Joakim - to trivelige ungdommer fra moderlandet. Fantastisk á endelig snakke norsk med noen andre enn oss selv...

Agnetha i närkontakt med en stim av fargesprakende fisk. Mens vi var i vannet tok en annen passasjer ombord i báten lunsjen vár - en deilig gársdagens baguett- rev den opp og kastet den til fiskene. Fröken Fevang ble morsk i blikket og svömte som en rev tilbake til skuta for á sikre resten av dagens föde. Ekte backpackstyle.

Hiv og hoi! Ná sakker vi akterut! Styrbord, babord og bommen gár! Vind i háret, fisk i garnet - og deilig nöttebrun. Blitzen pá kameraet kan lett gi et annet inntrykk, men ikke la dere lure!

Gjörmebading i utkanten av stranda i Paraty. Det skulle visstnok ha en veldig god effekt pá huden. Agnethas kommentar fra mudderet var derimot at "det svir litt i rompa kanskje...?!"

Takk for denne gang...

Ná sitter vi pá internettcafeen her og blogger várt siste innlegg om Paraty (hvis ikke det kommer noen sörgeblogger i etterkant da..). Ikveld er den siste kvelden som stamplassen med stamfolka er ápen för vi drar, sá ikveld blir det fotosession og ekstravagansa. Ved naermere ettertanke kommer det vel litt mer om Paraty, hvis vi skal legge ut bilder fra siste kvelden.

I dag unnet vi oss en siste storbáttur ogsá..det var rett og slett vidunderlig! Like vidunderlig som det var förste gangen da vi bare hadde sett litt av innsiden pá et hotell her og ikke kjente byen. Det viser seg at brasilianere stikker til kysten i pásken, akkurat som vi stikker pá fjellet. Det kryr virkelig av folk her, mest landsmenn..og mange par. Vi fölte oss nesten rare som var to single jenter pá den bátturen og ikke et brasiliansk par med minibikini og speedo. I dag svömte vi med tropiske fisker, det er alltid like artig. Jeg som er alt annet enn vant til undervannsvesen pá naert hold syns det er utrolig festlig at jeg ikke behöver á komme til havets bunn og allikevel se tropiske fisker.

I det siste har vi blitt bedre kjent med han som eier hele cafeen vár, da. Han heter Maurice og er 50 ár gammel. Han er et eneste stort sleskt glis putta inn i et par altfor trange sorte utvaska levis og en singlet som har sett bedre dager. Han har sleiken, gangen og opptredenen til en som i alle fall syns selv han er en casanova. Han har sett mye av verden og vil gjerne diskutere verdensspörsmál og sofistikerte tema med to jenter som oss. Vi har til og med vaert pá lunsj hos fyren, som bor utenfor byen i noe som kunne vaert et sommerhus i Norge. Lite, men koselig og naert med naturen. Han rusla ut i hagen og plukka sitroner som han kunne lage lemonade til oss med. Ikke verst, tenkte vi. Etterhvert skygget hans tilstedevaerelse over alle de andre i baren, som vi jo liker á snakke litt med. Vi fikk mistanker om at han hadde sagt de ikke fikk lov til á sette seg med oss, og han sendte dem pá tápelige gjöremál som kunne holde dem i sving. Ná tror vi imidlertid han har gitt opp det prosjektet..og sett hvor godt vi kjenner baren uten han.

I gár/natt skulle vi egentlig pá en nattlig fest pá en bát under ápen himmel med en del andre folk. Marianne og jeg er sá teite noen ganger. Vi hadde egentlig ikke sá innmari lyst, men tenkte at sánne sjanser er vi pá tur for á ta. Sá enkelt ere. Kanke gá glippa sánna ting má vite. Det endte greit, for det blei ikke noe av denne festen nemlig. For lite oppslutning. Jaja. Sá blei det báttur idag i steden da. Er sá flott atte.

De siste dagene har det kommet en del nordmenn til Paraty ogsá. Plutselig var stamstedet várt fullt av nordmenn. Noen fra Drammen, ei fra Svelvik og faktisk en fra Tönsberg + noen Oslofolk. Det var skikkelig sprött. Det som ogsá var litt sprött var at det ene paret vi mötte fra Norge har en reiseblogg pá sol.no, som jeg leste för vi dro. Deres blogg lá som reklame pá sol.no startsiden. Kjempetrivelige folk, verdt á ta en titt pá den siden! www.blogg.sol.no/throndsenogmuri - klikk pá bilder i höyre marg for á se Argentina osv! Det kom overraskende pá oss hvor deilig vi syns det var á snakke norsk med folk. Litt lei av stakato engelsk og portugisiske fraser som er litt vanskelig á uttale og forstá. Misforstá oss rett. Vi er ikke lei av Brasil........... lang der ifra.

Jeg tror at Marianne og jeg klenger oss til et lite framtidig mál i disse siste dager her. Brasil har ikke sett nok av oss. Vi skal tilbake. En eller annen gang..

Det hadde jeg ikke regnet med....

Jeg har i flere dager gátt rundt med en influensalignende fölelse i kroppen. Det har verket i ledd, og öynene har ogsá värt vonde. I tillegg har jeg hatt feber om nettene, og bare hatt behov for á sove. Vi trodde at det bare var en forkjölelse, siden damen pá gjestehuset fortalte at mange i Paraty var syke for tida, og at det var noe som gikk. Flere av de vi har blitt kjent med har ogsá värt litt reduserte, og vi konkluderte med at jeg nok mest sannsynlig hadde blitt smittet der.

I dag var det tredje dagen jeg váknet med vonde öyne, og Diego fulgte oss til legevakta for á finne ut hva dette egentlig var for noe. Han hadde sine teorier, og etter á ha blitt ropt inn til en veldig trivelig lege, som heldigvis kunne nok engelsk til á forklare meg hvordan stáa var, kunne jeg gá ut igjen til Diego og Agnetha og gi Diego rett i hans mistanker. Jeg har da klart á fá Denguefeber.

Det har seg nemlig sánn at vi har reist til Brasil pá et litt dárlig tidspunkt, da regntiden er godt i gang. Denne sykdommen kommer av et virus som smittes fra mygg, og i regntida kryr det av denne sorten overalt. Den liker seg godt i by, og har ingen problemer med á stikke seg fram tidlig pá ettermiddag, i motsetning til andre mygger som venter til utpá kvelden.

Det finnes fire sorter Denguefeber, og min er tydeligvis av den "snille sorten". I fölge legen kan jeg fortsette som vanlig, men bare huske á drikke ekstra mye, ikke slite meg ut, og ta smertestillende hver 6. time. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, og informasjonen vi fikk för vi reiste var lik null. Rettere sagt, den var null. Jeg har knapt nok hört om Denguefeber för.

Her nede blir sykdommen sett pá som en vanlig barnesykdom, og de frykter denne mer enn malaria. Sykdommen er ikke farlig för man evt. blir smittet for andre gang, sá heretter blir det intens smöring med myggmiddel!

Det er iallefall godt á väre pá en plass der vi föler oss trygge, og har mennesker rundt oss som kan hjelpe nár en blir syk. Pá gjestehuset passer de pá oss, og gir meg det jeg trenger nár jeg trenger det, om det sá er ferskpresset juice eller smertestillende. Ikke gjör de noe stort nummer av det heller, sá jeg fár ikke fölelsen av á väre dödssyk akkurat. Og takk og lov for det.

For foreldre og andre som eventuelt mátte bli bekymret ná, sá er det ingen grunn til det. Etter á ha lest litt pá nettet om sykdommen, ság det ärlig talt litt skummelt ut, men reaksjonen til legen i dag tidlig var som sagt veldig beroligende. Faktum er at legene i Norge vet veldig lite om sykdommen, og at den kanskje derfor blir fremsatt skumlere enn den egentlig er. En fár si som de sa i Etiopia: fár du malaria, er det ingen plass bedre á väre, enn der de vet hva malaria er. Det samme gjelder vel for Denguefeber tenker jeg.

Vi har det iallefall bare bra! Ná má jeg gá og "blaske i meg litt vann", som min kjäre mor ville sagt det. Hei sá lenge!

Reiseplan

Det var noen som etterlyste en reiseplan her pá bloggen, det har visst gátt litt i glemmeboka...her er en röff oversikt!

14 mars > avreise fra gardermoen

15 mars - 17 april: Brasil

18 april > ankomst Los Angeles hvor vi skal vaere ca en uke (husker ikke dato)

deretter er det enten en uke pá Taiwan, eller ikke no Taiwan og rett til Singapor... vi skal reise oppover i Thailand i ca en og en halv máned, og reiser fra Bankok med fly enten 9 eller 16 juni. Forelöpig er planen á reise 16 juni.

I sá fall ankomst Norge > 17 juni

der har dere det sánn ca!

takk for oppmerksomheten.

-M&A-

Ai, ai Captain!

Det kommer vel ikke akkurat som noe sjokk pá omverdenen at jeg ikke har blitt särlig masse brunere etter ankomst Brasil. Jeg smörer meg jevnlig med faktor 30, og har ikke värt solbrent siden bátturen vi tok en av de förste dagene her i Paraty. Fortsatt kan nok min bláhvite kropp skimtes fra skipene i horisonten. Rödt hár og fregner er heller ikke helt vanlig her nede, men i motsetning til menneskene i Etiopia er det heldigvis ingen som tror at jeg lider av en farlig (og kanskje smittsom...?) hudsykdom. I gár var vi med vár gode venn Diego til et lite sted kalt Trindad, som stort sett bestár av 5 strender omkranset av frodige skoger og en og annen hjemmesnikret restaurant her og der. Vi klatret og klöv, pá stier av rödbrun jord der andres klyving og vandring för oss hadde etterlatt naturlige trappetrinn, klare til á plante foten i.

Trindad er kjent for mer enn bare fantastiske strender og suverene bölger for surfere. Dette var nemlig det perfekte gjemmestedet for pirater á gjemme byttene sine, og etter á ha sett de mange hulene, buktene og grönne lagunene, var det ikke särlig vanskelig á forestille seg Kaptein Sortebill stöte jolla si mot sandgrunnen, hoppe pá land og se seg om etter et egnet gjemmested for byttet etter siste kupp. Historien vil ha det til at en av de store kirkene her i gamlebyen ble bygget med penger fra et sjöröverbytte de lokale fant pá en av strendene i Trindad. Stilige greier! (Det foregár forsávidt fremdeles en type robberi i Trindads farvann, men ná er det menn i altfor smá badetruser med motorbát som pröver á loppe deg for en tur rundt odden til neste strand.)

Vi kom tilslutt frem til noe de kalte for 'Piscina naturell', et naturlig badebasseng. Gedigne steiner lukket en liten bukt inne, og her krydde det av fisker i gule og blá farger, som spiste biter av frukt ut av hendene pá oss. Etter á ha svettet fält pá veien var det sá godt á kaste seg ut i vannet, som var noen grader kaldere enn de vi er vant til fra den lokale stranda rundt byen her.

I dag váknet vi til nok en morgen med strálende sol, noe som er like deilig hver gang. Värmeldingene har i det siste ikke värt de aller beste, og det har värt meldt regn i flere dager. Vi gikk rett pá stranda, med solfaktor 30 ivrig pásmurt, og tilbrakte to deilige timer med musikk pá örene. Summa summarum: Kanskje ikke noe brunere, men fregnene mine begynner á flyte sammen, og danner lag! Hvis dette er slik ting utvikler seg, klager jeg overhode ikke!

Heisann!

Jeg har alltid trodd at jeg var desorientert. Ná syns jeg ikke det lengre. Vi har bodd i Paraty en god stund til sammen ná, og byen er alt annet enn stor. Jeg kan allikevel se Marianne stá pá et gatehjörne som vi ofte har státt pá og klö seg i hue. Hun husker ikke helt hvor bakern lá.. var det opp eller ned? "E klokka 4? Trudde de va formiddag, ej.. oisann.. jaja, ekje so rart at ej e svolta dá.."

Marianne og jeg har dessuten funnet ut at vi har tatt feil av kursen (valuta), eller i alle fall regna litt feil. Jeg fikk i gár en mail fra min mor om oppdatering pá kontoen min. Det sá mörkt ut. Jeg kjente det kom en mörk sky snikende over framtida - jeg hadde jo ikke slösa en gang!!! Etter mye regning fram og tilbake har vi ná satt opp et budsjett. Sá og sá mye pá mat, vann og hus. Vi hadde satt opp et budsjett, men ná má vi jo hente oss litt inn igjen da. Bra de har sá geniale restauranter her hvor du betaler for det du skal ha. I vekt. Salat veier mindre enn du trur. Spaghetti veier litt mer, men noe má man vel ta seg rád til. Nár lunsjen hver dag er en flaske med vann og en liten baguett uten tilbehör...

Pá pousadaen (familiedrevet "hotell") er frokosten inkludert i prisen.. takk og lov. Den varer fra 8 - 10.00. Vi syns ti er litt tidlig, men etter idag skal vi ikke forsove oss igjen. Vi stod opp kvart over ti og ble mött av to spinnville brasilianske damer som spratt opp av sofaen og satt fram ti sorter bröd/boller og melon og papaya (en halv til hver..) kaffe, melk, alt pálegg de har i kjöleskapet osv. Vi fölte oss ikke lite til bry. Det var bare á sette i gang á spise som om vi ikke hadde sett verken frukt eller bröd för.

En liten revurdering har dukket opp de siste par dagene. Taiwan. HVA SKAL VI DER?? Etter á ha reist littegrann, kjenner vi oss selv sá godt at vi tror enda et nytt sted for ei uke ikke er noe poeng. Vi skal ta kontakt med Kilroy á höre hva de sier om saken. Jo mer vi tenker pá det, jo mindre lyst fár vi. Kanskje vi er litt rare, men denne reisen er det vi som bestemmer over, og neimen om vi gidder á bruke masse penger pá hotell og mat et sted vi ikke hadde lyst til á vaere. Niks.

En ting vi har glemt á fortelle om, sánn..apropos Kilroy. De har en hjemmeside hvor man kan booke hotell og hostel. För vi dro fra Paraty gjorde vi akkurat dette. Booket rom pá et hostel i Sao Paolo og betalte 5 us$ i avgift. Da vi kom til Sao Paolo viste vi taxisjáfören adressen og han ristet litt pá hodet, men skjönte etterhvert hvor vi skulle. Sao Paolo er en MEGET stor by, sá vi kjörte taxi i kanskje 20 min. for á komme fram til rette gata. Der ble vi mött av et gitter og en plakat. "Til salgs". Jada. Noe sier meg at Kilroy trenger en aldri sá altfor liten oppdatering pá hjemmesiden sin. Heldigvis var taxisjáfören av de greie (er ikke altfor mange av dem) og kjörte oss tilbake til busstasjonen for bare litt mer penger og ikke dobbel pris. Takk skarru ha.

Her er jentene som har ordna seg...

Vi er pá vei til Ihla do Mel. Det ser ganske greit ut, men la dere ikke lure. Folk omkring oss ber pá sine knär, gráter og er kvalme. Litt vind og bölger er visst ikke normalt pá disse kanter.

En 8-timers nattevàk pá busstasjonen i Sao Paulo er ikke akkurat á anbefale... Det var deilig á endelig komme seg pá förste buss tilbake til Paraty...

..og fá litt SKIKKELIG kvalitetssövn along the way!

Tilbake der vi "hörer hjemme". Agnetha skriver kort til kjente og kjäre hjemme i Norge. (Apropos; Ola: Vi he sendt et til dej ogsá, men fe du det he postverket gjort jobben sin grundig. Vi glömte á skrive adresse! Jaja, tanken so telle og alt ditta der!)

Vi har fátt anvende váre talenter her i byen ogsá etterhvert.. Agnetha opptrer pá det som etterhvert har blitt stamstedet várt, etter kraftig overtalelse fra de som jobber der. "Idyll" av Postgirobygget möter ellevill applaus. Artig!

Jeg, derimot, har fátt bruke mine evner som den enkle landsens jenta jeg er - og sett om dyretekket mitt fungerer sá vel sör som nord for ekvator. Ikke särlig overbevisende til ná! Ser hesten redd ut? Ja, det var den.

Har vi forstátt lokale kilder rett er det kun 3 dager i áret at höyvannet stiger opp i de gatene i Paraty som ligger närmest sjöen. Jammen bra at vi var her da!

Har vi det bra? Ja, det har vi! Griseheldige tupper pá tur. Det er det vi er...

-A&M-